Luce Irigaray: Mors makt

Dette er et utdrag fra mitt kapittel i "Maktens strateger" (Pax 2000) og den første boka i Makt- og globaliseringsutredningen redigert av Iver B. Neumann. Kapittelet har tittelen "Luce Irigaray: Mors makt". Det er på tide igjen å fokusere mer på forskjellsfeminisme, og Luce Irigaray har mye å bidra med her. 

"Den franske lingvisten, filosofen og psykoanalytikeren Luce Irigaray har vært kjent en god stund i Skandinavia, men vi ser nå en ny interesse for hennes ideer. Irigaray er blitt tolket på mange måter av ulike grupperinger innenfor den feministiske forskningen, og hennes ideer har skapt stor debatt. Arbeidene hennes berører svært mange og store temaer, og de anvendes på fruktbare og forskjellige måter av forskere fra ulike fag.

Hvorfor diskutere makt med utgangspunkt i Luce Irigarays arbeider? Makt er ikke et begrep Irigaray bruker svært ofte. Irigaray er egentlig mer opptatt av rettigheter enn av makt, hevder Margaret Whitford (1991b:184). Irigaray utfordrer forståelsen av makt som noe nødvendig og selvsagt. Makt som fenomen er ikke naturlig, makt er kulturlig. Den ytterste konsekvensen av Irigarays tenkning er at makt er overflødig, og Irigarays utopi er et samfunn der makt ikke har relevans. Dette forutsetter en anerkjennelse av begge kjønnenes forskjellighet. Utopia vil derfor innebære et samfunn der kjønnsforskjeller anerkjennes som reelle forskjeller, og hvor menneskerettigheter tar høyde for kvinners og menns forskjellighet (Irigaray 1994b). Det er med andre ord nødvendig å etablere nye verdier som inkorporerer kjønnsforskjell på alle nivåer av samfunnslivet, både i det sivile og offentlige liv. Irigaray argumenterer her både for juridiske rettigheter som er spesifikke for de to kjønn, og for en inkludering av det feminine prinsipp i det åndelige og det symbolske livet.

Min tilnærming til Irigarays forståelse av makt består i å beskrive hva makt kunne representere positivt dersom vi ser det fra et kvinneperspektiv, eller nærmere bestemt fra mors perspektiv. Med Irigaray er vi nødt til å stille spørsmålet om hvem maktbegrepet er laget for. Det er ikke mødre som har skapt begrepet makt og forståelsen av hvordan makt virker i samfunnet. Det er motstridende holdninger til forholdet mellom kvinnefrigjøring og det å få barn. Freud og den klassiske psykoanalysen så morskap (moderskap) som en kilde til makt for kvinner ved at barnet uttrykker fallos, og hvor fallos uttrykker makt. Barn som kilde til frigjøring for kvinner har ikke alltid vært like stuerent. Psykoanalysens syn på mor og morskap har vært sett på som reaksjonært i visse feministiske kretser, og relativt mange kvinner har opplevd at barn har vært et hinder for egne valg.[1] Den ytterste konsekvensen av sosialistisk feminisme og likestillingsfeminismen, som er opptatt av å kreve likhet og likeverd med menn, og hvor arbeid ofte har representert makt og frigjøring for kvinner, ville være at barn representerer en hemsko for kvinners frigjøring. Mellom disse ytterpunktene ligger det fremdeles mye uutforsket terreng med hensyn til forståelsen av makt, og Irigaray har svært mye å bidra med i denne forbindelse. Irigaray går i rette med både likestillingsfeminismen og den klassiske psykoanalysen. I tillegg presenterer hun et alternativ, et begrep om kvinnelig makt som har grunnleggende positive konsekvenser både for menn og kvinner.

Irigaray er altså ikke opptatt av makt i seg selv. Makt for Irigaray er knyttet til spørsmålet om kjønnsforskjell i psykoanalytisk forstand, hvordan kjønnsforskjell etableres for barnet via far. Den klassiske psykoanalysen ser kjønnsforskjell med utgangspunkt i fars makt, men for Irigaray er kjønnsforskjell også et spørsmål hvor mors makt står sentralt. Mors makt kan tenkes fra ulike ståsteder. Freud så som kjent mor fra et mannlig perspektiv. Makten knyttes til far, hvor fallos er det synlige symbolet på fars makt. Barnet representerer videre fallos for mor. Mor har ikke makt i kraft av seg selv, men i kraft av å ”ha” barnet, ifølge Freud. Irigaray skriver at Freud har noe å si om mor, om morsbrystet, om morsmelken, hennes blikk og stemme, men dette tillegges altfor liten vekt. Etter Freud er mor blitt representert på mange måter i de ulike psykoanalytiske retningene. Mors makt kan være god eller ond, men også tvetydig og ambivalent (Fürst 1995). Slik Irigaray ser det, har våre begreper om makt sammenheng med det faktum at alle mennesker er båret fram og født av en mor.

Hva slags begrep om makt får vi om vi følger Irigarays tanker? Får vi et ”annet” begrep om makt, eller blir makt rett og slett overflødig? Irigaray viser en vei hvor hun unngår å bruke det hun mener er et mannlig språk som etter hennes syn gjennomsyrer det meste av akademisk filosofisk praksis. Mor har ingen synlige attributter for makt, slik far har. Morskroppens morfologi er annerledes. Er mors makt usynlig? Eller oppstår makt nettopp på grunn av annerledesheten? Dette bringer oss over på betydningen av grenser og behovet for å trekke grenser når vi snakker om mors makt. Jeg snakker her nærmere bestemt om grensen mellom det bevisste og det ubevisste, det diskursive og det ikke-diskursive, det man kan snakke om og det som er tabu, det synlige og det skjulte. Det er sentralt i psykoanalytisk teori at det skjulte representerer en form for makt. Irigaray viser hvordan mors usynlige makt fungerer som en forutsetning for fars makt, noe som innebærer at mor er en forutsetning for ethvert begrep om makt. Den synlige makten forutsetter noe annet, som er usynlig, men som likevel ”er”. Det skjultes makt er altså sentralt for Irigarays psykoanalytiske ståsted.

Irigaray arbeider derfor med den positive historien om mors makt gjennom forholdet mellom mor og datter og rekonstruksjon av kvinnelige genealogier i kulturhistorien. Kvinnesentrert kunnskap med utgangspunkt i mor—datter-relasjonen har store konsekvenser for forståelsen av makt. For eksempel vil behovet for å trekke grenser, som jeg nevnte over, endre seg. Irigaray arbeider innenfor en slags flytende og grenseoverskridende forståelse av hva det kvinnelige representerer, med utgangspunkt i kvinnekroppens morfologi. Forholdet mellom mor og barn kan for eksempel ikke forstås som et objekt—subjekt-forhold. Morskap framstår mer som en flytende hendelse mellom to som både er subjekt og objekt for hverandre, noe amming er et godt eksempel på".

---

[1] Psykoanalytisk orientert feminisme har ikke hatt noen sterk posisjon i de nordiske landene.