onsdag 18. oktober 2023

Ecological approach to place and place-conscious learning

I have written a new book chapter which I am very happy about. The chapter discusses an ecological approach to place and place-conscious education, which is relevant when we engage in teaching for climate change transformation. Teachers are facing ecological precarity and climate anxiety in everyday life as professionals. As a teacher educator, I am faced with ecological precarity whenever I discuss global dilemmas of climate change and unsustainability in subject teaching with teacher students. 

To address climate change as an educational challenge, teachers need professional tools that contribute to building hope, collaboration, and support. Based on collaborative work and research with teachers in primary schools and kindergartens in the post-industrial community of Tinn and Rjukan in Norway, I reflect on experiences of and develop new thinking on nested networks, interdependencies, and interconnections arising from working reciprocally with place in teaching practices. Place is theorised as a situation where nature and culture co-produce each other, where place is habitat and a way to teach and learn, a way to become. Drawing upon epistemological models for responsible and supportive knowing inspired by Lorraine Code and Isabel Stengers, the chapter further reflects upon thinking ecologically about place and learning which resonate with twenty-first-century skills thinking, where collaboration and teamwork are two important features. 

The chapter is published now in "New Perspectives on Educational Resources. Learning Materials Beyond the Traditional Classroom" edited by my fabulous colleagues Karl Christian Alvestad, Kari H. Nordberg and Hege Roll-Hansen at University of South-Eastern Norway with Open Access and print publications by Routledge. 

søndag 28. mai 2023

Making place, making self

In the spring of 1997 one Norwegian newspaper wrote about a young woman from Spain who had walked from Oslo to the North Cape. A distance of over 2100 km. She made the headlines not only because she had walked the distance, but because she said she was walking in search of her own, personal north point. Her extraordinary journey caught my curiosity, and when I read about her, I knew I wished to talk to her to find answers to my questions: What is the north? What is so important about the North Cape? The reason for my curiosity was that I was researching the meanings of the North Cape, a place located in the northernmost part of Norway and a popular tourist destination for travellers and holiday-makers from all around the globe. I intuitively felt that there were answers to my questions in this woman’s journey, though I did not understand exactly what these might be at that point. 

This is the start of the introduction to my book "Making place, making self: Travel, subjectivity and sexual difference" published by Ashgate in 2005. The book, which is based on my doctoral research at the University of Oslo, explored new understandings of place and place-making in late modernity, covering key themes of place and space, tourism and mobility, sexual difference and subjectivity. Using a series of individual life stories, I developed a polyvocal account of leisure and life journeys. North Cape in Norway is the northern-most point of mainland Europe. But it is also a tourist destination and an evocation of a reliable and secure point of reference, an idea that may give meaning to an individual's life. In this book, I combined post-Lacanian versions of feminist psycho-analytical thinking with phenomenological and existential thinking, where place-making is linked with self-making and homecoming. Many years later, looking back, it feels good to have started my writings on elemental geography by traveling to the north. I am again searching for questions and answers relating to journeying in internal and external landscapes. Where will I go now? 

Making Place, Making Self is available from Routledge.com. 

lørdag 29. april 2023

What is Chora?

Chora is a Greek word, and means place. Place is, just like nature and culture, a concept with many meanings, and there are several ways to understand place. Maybe it is time to begin to learn anew what place is, and what place means in our lives.

There is a general tendency today to understand the world’s cultural and biological diversity as threatened. Place is a part of this diversity. Our human condition is rooted in the surroundings, that is, nature, place, and body. These are the material conditions for life. Many people experience placeless-ness and loss of place, which means a lack of rooted-ness in the surroundings.

Placeless-ness is not only a modern phenomenon, while modern placeless-ness is, however, characterized by a crisis in the understanding of human surroundings. Placeless-ness is an attitude and a part of modern culture expressed through public planning, habitation, and settlement. It is ways of acting and thinking that we are socialized into over time. Placeless-ness is created, for example, through decisions about how environments are designed and built. It is created when the needs and interests of those who inhabit places are not paid attention to. It is created when nature as an agent with as much right of care as humans is neglected. Nature has been given lower priority. Nature is reduced to a means in order to realize particular human goals in society. Place has been reduced to a setting or frame, a sort of theater or scene, for the actions of human societies. Placeless-ness refers in this way to a form of homeless-ness within a larger context which we can call the more-than-human world. Do we feel at home in our surroundings and in living nature?

To create good places, there is naturally a need for better planning, better design, and more sustainable cultures of production and consumption. There is, however, need for something more. It is necessary to learn to sense place anew, to form a new sense of place. Why is sense of place important? Because place has psychological and existential meaning. Place is basically a lived phenomenon, rooted in perception and experience of the world as a place-world. If one does not know where one is, one does not know who one is.

Recognizing that life should be rooted in place, a sense of place as an important political tool will emerge. Thus, a turn towards place represents one of several phenomena that together form what may be termed a new green wave, a recognition that the conditions of life connected to nature, body and place, is finding new relevance. This interest for a renewed and revitalized understanding of place and the characteristics and particularities of place, is happening within and outside of the sciences, in rural areas and in cities, among all parts of the population, many places around the world. Place is in this new understanding described as an open and dynamic phenomenon, as a community and an interplay between humans, society and nature. In this way, sense of place may also be a central source for belonging and recognition of diversity and difference many places, at home and other places, everywhere, and where place identity also may become global to encompass the whole earth.

www.chora.no © Inger Birkeland, 2009 - 2012

søndag 18. mars 2018

New book: Cultural sustainability and the nature-culture interface

New book: Cultural sustainability and the nature-culture interface: Livelihoods, policies, and Methodologies (Routledge, 2018), edited by Inger Birkeland, Constanza Parra, Rob Burton and Katriina Soini 
Understanding how culture can act as a resource to promote sustainability, rather than a barrier, is the key to the development of cultural sustainability.
This book explores the interfaces between nature and culture through the perspective of cultural sustainability. A cultural perspective on environmental sustainability enables a renewal of sustainability discourse and practices across rural and urban landscapes, natural and cultural systems, stressing heterogeneity and complexity. The book focuses on the nature-culture interface conceptualised as a place where experiences, practices, policies, ideas and knowledge meet, are negotiated, discussed and resolved. Rather than looking for lost unities, or an imaginary view of harmonious relationships between humans and nature based in the past, it explores cases of interfaces that are context-sensitive and which consciously convey the problems of scale and time.
While calling attention to a cultural or ‘culturalised’ view of the sustainability debate, this book questions the radical nature-culture dualism dominating positive modern thinking as well as its underlying view of nature as pre-given and independent from human life.
For more information and orders: 

søndag 26. februar 2017

Luce Irigaray: Mors makt

Dette er et utdrag fra mitt kapittel i "Maktens strateger" (Pax 2000) og den første boka i Makt- og globaliseringsutredningen redigert av Iver B. Neumann. Kapittelet har tittelen "Luce Irigaray: Mors makt". Det er på tide igjen å fokusere mer på forskjellsfeminisme, og Luce Irigaray har mye å bidra med her. 

"Den franske lingvisten, filosofen og psykoanalytikeren Luce Irigaray har vært kjent en god stund i Skandinavia, men vi ser nå en ny interesse for hennes ideer. Irigaray er blitt tolket på mange måter av ulike grupperinger innenfor den feministiske forskningen, og hennes ideer har skapt stor debatt. Arbeidene hennes berører svært mange og store temaer, og de anvendes på fruktbare og forskjellige måter av forskere fra ulike fag.

Hvorfor diskutere makt med utgangspunkt i Luce Irigarays arbeider? Makt er ikke et begrep Irigaray bruker svært ofte. Irigaray er egentlig mer opptatt av rettigheter enn av makt, hevder Margaret Whitford (1991b:184). Irigaray utfordrer forståelsen av makt som noe nødvendig og selvsagt. Makt som fenomen er ikke naturlig, makt er kulturlig. Den ytterste konsekvensen av Irigarays tenkning er at makt er overflødig, og Irigarays utopi er et samfunn der makt ikke har relevans. Dette forutsetter en anerkjennelse av begge kjønnenes forskjellighet. Utopia vil derfor innebære et samfunn der kjønnsforskjeller anerkjennes som reelle forskjeller, og hvor menneskerettigheter tar høyde for kvinners og menns forskjellighet (Irigaray 1994b). Det er med andre ord nødvendig å etablere nye verdier som inkorporerer kjønnsforskjell på alle nivåer av samfunnslivet, både i det sivile og offentlige liv. Irigaray argumenterer her både for juridiske rettigheter som er spesifikke for de to kjønn, og for en inkludering av det feminine prinsipp i det åndelige og det symbolske livet.

Min tilnærming til Irigarays forståelse av makt består i å beskrive hva makt kunne representere positivt dersom vi ser det fra et kvinneperspektiv, eller nærmere bestemt fra mors perspektiv. Med Irigaray er vi nødt til å stille spørsmålet om hvem maktbegrepet er laget for. Det er ikke mødre som har skapt begrepet makt og forståelsen av hvordan makt virker i samfunnet. Det er motstridende holdninger til forholdet mellom kvinnefrigjøring og det å få barn. Freud og den klassiske psykoanalysen så morskap (moderskap) som en kilde til makt for kvinner ved at barnet uttrykker fallos, og hvor fallos uttrykker makt. Barn som kilde til frigjøring for kvinner har ikke alltid vært like stuerent. Psykoanalysens syn på mor og morskap har vært sett på som reaksjonært i visse feministiske kretser, og relativt mange kvinner har opplevd at barn har vært et hinder for egne valg.[1] Den ytterste konsekvensen av sosialistisk feminisme og likestillingsfeminismen, som er opptatt av å kreve likhet og likeverd med menn, og hvor arbeid ofte har representert makt og frigjøring for kvinner, ville være at barn representerer en hemsko for kvinners frigjøring. Mellom disse ytterpunktene ligger det fremdeles mye uutforsket terreng med hensyn til forståelsen av makt, og Irigaray har svært mye å bidra med i denne forbindelse. Irigaray går i rette med både likestillingsfeminismen og den klassiske psykoanalysen. I tillegg presenterer hun et alternativ, et begrep om kvinnelig makt som har grunnleggende positive konsekvenser både for menn og kvinner.

Irigaray er altså ikke opptatt av makt i seg selv. Makt for Irigaray er knyttet til spørsmålet om kjønnsforskjell i psykoanalytisk forstand, hvordan kjønnsforskjell etableres for barnet via far. Den klassiske psykoanalysen ser kjønnsforskjell med utgangspunkt i fars makt, men for Irigaray er kjønnsforskjell også et spørsmål hvor mors makt står sentralt. Mors makt kan tenkes fra ulike ståsteder. Freud så som kjent mor fra et mannlig perspektiv. Makten knyttes til far, hvor fallos er det synlige symbolet på fars makt. Barnet representerer videre fallos for mor. Mor har ikke makt i kraft av seg selv, men i kraft av å ”ha” barnet, ifølge Freud. Irigaray skriver at Freud har noe å si om mor, om morsbrystet, om morsmelken, hennes blikk og stemme, men dette tillegges altfor liten vekt. Etter Freud er mor blitt representert på mange måter i de ulike psykoanalytiske retningene. Mors makt kan være god eller ond, men også tvetydig og ambivalent (Fürst 1995). Slik Irigaray ser det, har våre begreper om makt sammenheng med det faktum at alle mennesker er båret fram og født av en mor.

Hva slags begrep om makt får vi om vi følger Irigarays tanker? Får vi et ”annet” begrep om makt, eller blir makt rett og slett overflødig? Irigaray viser en vei hvor hun unngår å bruke det hun mener er et mannlig språk som etter hennes syn gjennomsyrer det meste av akademisk filosofisk praksis. Mor har ingen synlige attributter for makt, slik far har. Morskroppens morfologi er annerledes. Er mors makt usynlig? Eller oppstår makt nettopp på grunn av annerledesheten? Dette bringer oss over på betydningen av grenser og behovet for å trekke grenser når vi snakker om mors makt. Jeg snakker her nærmere bestemt om grensen mellom det bevisste og det ubevisste, det diskursive og det ikke-diskursive, det man kan snakke om og det som er tabu, det synlige og det skjulte. Det er sentralt i psykoanalytisk teori at det skjulte representerer en form for makt. Irigaray viser hvordan mors usynlige makt fungerer som en forutsetning for fars makt, noe som innebærer at mor er en forutsetning for ethvert begrep om makt. Den synlige makten forutsetter noe annet, som er usynlig, men som likevel ”er”. Det skjultes makt er altså sentralt for Irigarays psykoanalytiske ståsted.

Irigaray arbeider derfor med den positive historien om mors makt gjennom forholdet mellom mor og datter og rekonstruksjon av kvinnelige genealogier i kulturhistorien. Kvinnesentrert kunnskap med utgangspunkt i mor—datter-relasjonen har store konsekvenser for forståelsen av makt. For eksempel vil behovet for å trekke grenser, som jeg nevnte over, endre seg. Irigaray arbeider innenfor en slags flytende og grenseoverskridende forståelse av hva det kvinnelige representerer, med utgangspunkt i kvinnekroppens morfologi. Forholdet mellom mor og barn kan for eksempel ikke forstås som et objekt—subjekt-forhold. Morskap framstår mer som en flytende hendelse mellom to som både er subjekt og objekt for hverandre, noe amming er et godt eksempel på".

[1] Psykoanalytisk orientert feminisme har ikke hatt noen sterk posisjon i de nordiske landene.

torsdag 17. september 2015

Valuing industrial heritage in the Anthropocene

Published in TICCIH Bulletin nr 69, 3rd quarter 2015

On the 5th of July, 2015, UNESCO has inscribed Rjukan-Notodden Industrial Heritage Site on the World Heritage list. This represents great opportunities for the local communities of Rjukan and Notodden, located in the interior southern part of Norway. According to the proposal, the site is a unique expression of new industrial developments during the second industrial revolution, based in hydroelectric power production, industry, transport system and urban communities. The development of industry here depended however totally on the presence on the water landscape, so that the cultural and physical features of landscape here is a total production system (Birkeland 2015).
How are we to value industrial heritage in the Anthropocene? The Anthropocene refers to the human-dominated, geological epoch that we are now living in. It is a concept that covers the last 250 years’ immense human impact on the earth where global warming, environmental degradation and unsustainable development are huge warning signs.
I want to argue for perspectives on industrial heritage research that meets these challenges. This implies partly to uncover some of the taken-for-granted premises in industrial heritage research, namely human-centeredness, or anthropocentrism. Human-centredness is a central feature of industrial, modern society, and it is often missed in industrial heritage discourse. In modernity, nature was socialised and domesticated in particular ways. Industrialisation brought a sea change in how humans understood nature. We can view industrialisation as a crisis of reason (Plumwood 2002). Industrialisation turned nature into an object for human projects and interests and naturalised the need to transcend the limits of nature to create value for humans and society through the use of machines.
I suggest that the making of nature into resource is a part of the heritage of industrial society. This requires an understanding of the relationship between nature and society as a power-relationship. We need a social analysis that includes nature-society relationships (Castree and Braun 2001). The need to include nature is overlooked in most research from the humanities on industrial society, who focus on issues of social and economic injustice, power and class relations within society, but who are blind to its own anthropocentrism. An analysis of class relations only is not enough. Nature is the neglected other in the industrialised world, expressing a profound society-nature dualism.

In this perspective it is important to ask whose heritage industrial heritage is, and how the interests of those who have a right to this heritage - but who are not in power to secure this right - are to be heard. This is an important question as there are some stakeholders who in industrial societies have been silenced, the natural landscape. Who speaks for the natural landscape?
One simple reason for this perspective is the need for youth to learn about the two faces of industrialisation: how it contributed to improved welfare, health and a better world for the masses, but also how it led to global warming and an urgent need for improving environmental sustainability and climate change transformation.

So, what can be done? New research confirms that the understanding of industrial heritage as a living landscape is promising in terms of a move away from human-centeredness and towards facilitating cultural change by seeing culture as a fourth pillar of sustainability (Birkeland 2008, 2014, 2015, Soini and Birkeland 2014, Dessein et al 2015). Industrial heritage is a living landscape, a totality that results from the mingled agency of the human and more-than-human world. The industrial landscape is, further, an everyday landscape, the landscape as seen from those who live or inhabit the industrial landscape. 

Sustainable heritage management must thus reflect a conscious inter-generational and non-anthropocentric view of the industrial landscape. The crucial question is whose values ideas of industrial heritage reflect, and whom heritage should be for. These core questions should not be left for the technocrats and engineers to manage. Use and re-use of industrial heritage must be embedded in the values and interests of those who have stakes in the industrial landscape, but most important, should include the care of the physical landscape. These questions concern cultural sustainability understood as eco-cultural justice, justice in relation to local values and justice in relation to nature, and the overall role of culture in sustainable community development.

Birkeland, I. 2015. The Potential Space for Cultural Sustainability: Narrating the future of a post-industrial town. Theory and Practice in Heritage and Sustainability: Between Past and Future, edited by Elizabeth Auclair and Graham Fairclough. Routledge Series in Culture and Sustainability. London: Routledge
Birkeland, I. 2014. Kulturelle hjørnesteiner. Teoretiske og didaktiske perspektiver på klimaomstilling. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
Birkeland, I. 2008. Cultural Sustainability: Industrialism, placeless-ness and the re-animation of place. Ethics, Place & Environment, 11(3), 283-297.
Castree, N. and B. Braun. 2001. Social nature: Theory, practice and politics. Oxford: Blackwell.
Dessein, J., Soini, K., Fairclough, G. and Horlings, I. (eds.) 2015. Culture in, for and as sustainable development. Conclusions from the COST Action IS1007 Investigating Cultural Sustainability. University of Jyväskyla, Finland.
Plumwood, V. 2002. Environmental Culture: The Ecological Crisis of Reason. London: Routledge.
Soini, K. and I. Birkeland. 2014. Exploring the scientific discourse of cultural sustainability. Geoforum, vol 51, nr 1 (pp 213–223)

onsdag 5. august 2015

Rjukan og Notodden fikk verdensarvstatus: hva nå?

Debattinnlegg på trykk i Aftenposten 15. juli 2015:


Jubelen sto høyt da UNESCO nylig tildelte verdensarvstatus til Rjukan og Notodden. Folk flest assosierer Rjukan og Notodden med starten på det norske industrieventyret. Kommer 2015 til å husket som året da et nytt eventyr startet i Øvre Telemark?

Jeg har fulgt nominasjonsprosessen i en tiårsperiode gjennom forskning på kultur og omstilling. Prosessen har vært bredt forankret, og har vært drevet av ildsjeler med stor kunnskap. Med en verdensarvstatus kommer nye utfordringer, spesielt i lys av at norske myndigheter ønsker å bruke verdensarvstatusen til å skape ny vekst i Øvre Telemark. Det er ikke vanskelig å støtte dette, men det er viktig å peke på noen utfordringer:

1) Framstillingen av hva Rjukan og Notodden ”er” som verdensarv begynner nå å bli omskrevet til en fortelling vi alle må favne om og være enige i. Vi begynner å bli fortalt hva som er Sannhetene med stor S om industrieventyret. Dette legger føringer på hvem som blir lyttet til og hva det er mulig å stille spørsmål ved. Hvem eier denne arven? Hva skjer når kontroversielle synspunkter på bruk dukker opp? Vil bevaringshensyn stå i veien for bruksendringer?

2) Det er et påfallende fravær av kritisk diskusjon rundt utfordringene ved en verdensarvstatus. Ingen snakker offentlig om utfordringene. Verdensarvstatus framstår som entydig bra for regionen. Inntrykket er at nå må folk våkne: “alle” ser for seg økt sysselsetting, befolkningsøkning, økt tilflytting og målrettede planer for reiseliv. Dette gir grobunn for ønsketenkning som lett hindrer nøktern realisme. Hva skjer når pengestrømmen fra Stortinget og Riksantikvaren stopper? Hva skjer om turistene uteblir?

3) Verdensarvstatus framstår som en redningsplanke for en region som i mange tiår har vært kjennetegnet av ensidighet og monokultur. Rjukan og Notodden fikk problemstatus fordi økonomien var basert på en eller to hjørnesteinsbedrifter. Dersom alle virkemidler nå rettes mot opplevelser, attraksjonskraft og turisme, kan det hindre utvikling av et mangfoldig nærings- og kulturliv i regionen. Mangfold er viktig for å utvikle levende regioner.  

4) Mange hiver seg nå på karusellen. Som for hundre år siden kommer rallarer og lykkesmeder, men de kommer i nye utgaver. Konsulenter, oppdragsforskere og rådgivere kan komme til å selge seg selv billig ved å bekrefte det oppdragsgiverne vil høre. Hvem vil regionen vel? Hvem vil finansiere forskning som ikke lover rask vekst i turismen?

5) Øvre Telemark kommer dårlig ut på statistikker over utdanningsnivå i befolkningen. Dette er typisk for industrisamfunn. Hovedutfordringen er å utvikle nye kunnskapsbaserte næringer med høy innovasjonskompetanse som kan bidra til å omstille regionen økonomisk, miljømessig, sosialt og kulturelt. Regionen trenger ikke bare kunnskap om industrieventyret slik det var, men også ny kunnskap som bidrar til å løse utfordringene i dag og for framtida.

Industrialiseringen skapte framskritt, velstand og bedre levekår, men bidro også til global oppvarming og miljøødeleggelser. Dette er også en del av industrihistorien i Telemark. Hvem tør å problematisere industrialiseringens baksider? Og hvordan skal kompleksiteten i dette formidles til nye generasjoner, barn og unge, som ikke selv har direkte erfaring med industriarbeid, men som garantert er de som skal løse framtidas utfordringer? Regionen trenger kunnskap som utforsker hva vi kan lære av industrihistorien for å finne løsninger på framtidas globale klima- og miljøendringer.

En befolkning på 18 000 mennesker vil være direkte berørt av denne verdensarvstatusen, som er geografisk omfattende. Mange vil ha verdensarven som del av sitt hverdagslandskap. Jeg tror personlig ikke på et turismeeventyr. Men, jeg er helt overbevist om at verdensarvstatusen vil bli et stort løft for den kulturelle identiteten i Øvre Telemark. Og det er selve nøkkelen for å skape et bærekraftig Telemark for framtida.