Debattinnlegg på trykk i Aftenposten 15. juli 2015:
HVEM EIER DENNE ARVEN?
Jubelen sto høyt da UNESCO nylig tildelte verdensarvstatus
til Rjukan og Notodden. Folk flest
assosierer Rjukan og Notodden med starten på det norske industrieventyret. Kommer
2015 til å husket som året da et nytt eventyr startet i Øvre Telemark?
Jeg har fulgt nominasjonsprosessen i en tiårsperiode gjennom
forskning på kultur og omstilling. Prosessen har vært bredt forankret, og har vært
drevet av ildsjeler med stor kunnskap. Med en verdensarvstatus kommer nye
utfordringer, spesielt i lys av at norske myndigheter ønsker å bruke
verdensarvstatusen til å skape ny vekst i Øvre Telemark. Det er ikke vanskelig
å støtte dette, men det er viktig å peke på noen utfordringer:
1) Framstillingen av hva Rjukan og Notodden ”er” som
verdensarv begynner nå å bli omskrevet til en fortelling vi alle må favne om og
være enige i. Vi begynner å bli fortalt hva som er Sannhetene med stor S om industrieventyret.
Dette legger føringer på hvem som blir lyttet til og hva det er mulig å stille
spørsmål ved. Hvem eier denne arven? Hva skjer når kontroversielle synspunkter
på bruk dukker opp? Vil bevaringshensyn stå i veien for bruksendringer?
2) Det er et påfallende fravær av kritisk diskusjon rundt utfordringene
ved en verdensarvstatus. Ingen snakker offentlig om utfordringene. Verdensarvstatus
framstår som entydig bra for regionen. Inntrykket er at nå må folk våkne: “alle” ser for seg økt
sysselsetting, befolkningsøkning, økt tilflytting og målrettede planer for
reiseliv. Dette gir grobunn for ønsketenkning som lett hindrer nøktern
realisme. Hva skjer når pengestrømmen fra Stortinget og Riksantikvaren
stopper? Hva skjer om turistene uteblir?
3) Verdensarvstatus
framstår som en redningsplanke for en region som i mange tiår har vært
kjennetegnet av ensidighet og monokultur. Rjukan og Notodden fikk problemstatus
fordi økonomien var basert på en eller to hjørnesteinsbedrifter. Dersom alle
virkemidler nå rettes mot opplevelser, attraksjonskraft og turisme, kan det
hindre utvikling av et mangfoldig nærings- og kulturliv i regionen. Mangfold er
viktig for å utvikle levende regioner.
4) Mange
hiver seg nå på karusellen. Som for hundre år siden kommer rallarer og
lykkesmeder, men de kommer i nye utgaver. Konsulenter, oppdragsforskere og
rådgivere kan komme til å selge seg selv billig ved å bekrefte det
oppdragsgiverne vil høre. Hvem vil regionen vel? Hvem vil finansiere forskning
som ikke lover rask vekst i turismen?
5) Øvre Telemark
kommer dårlig ut på statistikker over utdanningsnivå i befolkningen. Dette er
typisk for industrisamfunn. Hovedutfordringen er å utvikle nye kunnskapsbaserte
næringer med høy innovasjonskompetanse som kan bidra til å omstille regionen
økonomisk, miljømessig, sosialt og kulturelt. Regionen trenger ikke bare kunnskap
om industrieventyret slik det var, men også ny kunnskap som bidrar til å løse
utfordringene i dag og for framtida.
Industrialiseringen
skapte framskritt, velstand og bedre levekår, men bidro også til global
oppvarming og miljøødeleggelser. Dette er også en del av industrihistorien i
Telemark. Hvem tør å problematisere industrialiseringens baksider? Og hvordan skal
kompleksiteten i dette formidles til nye generasjoner, barn og unge, som ikke
selv har direkte erfaring med industriarbeid, men som garantert er de som skal
løse framtidas utfordringer? Regionen trenger kunnskap som utforsker hva vi kan
lære av industrihistorien for å finne løsninger på framtidas globale klima- og
miljøendringer.
En befolkning på 18 000 mennesker vil være direkte berørt av
denne verdensarvstatusen, som er geografisk omfattende. Mange vil ha
verdensarven som del av sitt hverdagslandskap. Jeg tror personlig ikke på et turismeeventyr. Men, jeg er
helt overbevist om at verdensarvstatusen vil bli et stort løft for den
kulturelle identiteten i Øvre Telemark. Og det er selve nøkkelen for å skape et
bærekraftig Telemark for framtida.
