onsdag 5. august 2015

Rjukan og Notodden fikk verdensarvstatus: hva nå?

Debattinnlegg på trykk i Aftenposten 15. juli 2015:

HVEM EIER DENNE ARVEN?

Jubelen sto høyt da UNESCO nylig tildelte verdensarvstatus til Rjukan og Notodden. Folk flest assosierer Rjukan og Notodden med starten på det norske industrieventyret. Kommer 2015 til å husket som året da et nytt eventyr startet i Øvre Telemark?

Jeg har fulgt nominasjonsprosessen i en tiårsperiode gjennom forskning på kultur og omstilling. Prosessen har vært bredt forankret, og har vært drevet av ildsjeler med stor kunnskap. Med en verdensarvstatus kommer nye utfordringer, spesielt i lys av at norske myndigheter ønsker å bruke verdensarvstatusen til å skape ny vekst i Øvre Telemark. Det er ikke vanskelig å støtte dette, men det er viktig å peke på noen utfordringer:

1) Framstillingen av hva Rjukan og Notodden ”er” som verdensarv begynner nå å bli omskrevet til en fortelling vi alle må favne om og være enige i. Vi begynner å bli fortalt hva som er Sannhetene med stor S om industrieventyret. Dette legger føringer på hvem som blir lyttet til og hva det er mulig å stille spørsmål ved. Hvem eier denne arven? Hva skjer når kontroversielle synspunkter på bruk dukker opp? Vil bevaringshensyn stå i veien for bruksendringer?

2) Det er et påfallende fravær av kritisk diskusjon rundt utfordringene ved en verdensarvstatus. Ingen snakker offentlig om utfordringene. Verdensarvstatus framstår som entydig bra for regionen. Inntrykket er at nå må folk våkne: “alle” ser for seg økt sysselsetting, befolkningsøkning, økt tilflytting og målrettede planer for reiseliv. Dette gir grobunn for ønsketenkning som lett hindrer nøktern realisme. Hva skjer når pengestrømmen fra Stortinget og Riksantikvaren stopper? Hva skjer om turistene uteblir?

3) Verdensarvstatus framstår som en redningsplanke for en region som i mange tiår har vært kjennetegnet av ensidighet og monokultur. Rjukan og Notodden fikk problemstatus fordi økonomien var basert på en eller to hjørnesteinsbedrifter. Dersom alle virkemidler nå rettes mot opplevelser, attraksjonskraft og turisme, kan det hindre utvikling av et mangfoldig nærings- og kulturliv i regionen. Mangfold er viktig for å utvikle levende regioner.  

4) Mange hiver seg nå på karusellen. Som for hundre år siden kommer rallarer og lykkesmeder, men de kommer i nye utgaver. Konsulenter, oppdragsforskere og rådgivere kan komme til å selge seg selv billig ved å bekrefte det oppdragsgiverne vil høre. Hvem vil regionen vel? Hvem vil finansiere forskning som ikke lover rask vekst i turismen?

5) Øvre Telemark kommer dårlig ut på statistikker over utdanningsnivå i befolkningen. Dette er typisk for industrisamfunn. Hovedutfordringen er å utvikle nye kunnskapsbaserte næringer med høy innovasjonskompetanse som kan bidra til å omstille regionen økonomisk, miljømessig, sosialt og kulturelt. Regionen trenger ikke bare kunnskap om industrieventyret slik det var, men også ny kunnskap som bidrar til å løse utfordringene i dag og for framtida.

Industrialiseringen skapte framskritt, velstand og bedre levekår, men bidro også til global oppvarming og miljøødeleggelser. Dette er også en del av industrihistorien i Telemark. Hvem tør å problematisere industrialiseringens baksider? Og hvordan skal kompleksiteten i dette formidles til nye generasjoner, barn og unge, som ikke selv har direkte erfaring med industriarbeid, men som garantert er de som skal løse framtidas utfordringer? Regionen trenger kunnskap som utforsker hva vi kan lære av industrihistorien for å finne løsninger på framtidas globale klima- og miljøendringer.

En befolkning på 18 000 mennesker vil være direkte berørt av denne verdensarvstatusen, som er geografisk omfattende. Mange vil ha verdensarven som del av sitt hverdagslandskap. Jeg tror personlig ikke på et turismeeventyr. Men, jeg er helt overbevist om at verdensarvstatusen vil bli et stort løft for den kulturelle identiteten i Øvre Telemark. Og det er selve nøkkelen for å skape et bærekraftig Telemark for framtida.