Etikk, takk!

Det er mye som tyder på at arbeidet med frivillig vern av skog i Norge har fått noen utfordringer som ikke ble forutsett da ordningen ble innført i 2003. Frivillig vern av skog er noe alle ønsker i Norge, ikke bare miljøorganisasjonene, men politikere, skogeiere og folk flest. Det er langt igjen til målet om å verne 10 % av Norges skogareal. 

Naturvernforbundet i Midt-Telemark skriver i Telen 10. februar 2020 at det er blitt oppdaget et biologisk skattkammer som er å sammenligne med verdensarv i Notodden. Skogeiere i Notodden framstilles som om de ikke vet fordelene ved skogvern, og argumenterer med at Norge trenger å verne mer skog, og at dette ikke bare handler om Norge, men om verdens naturarv. Jeg tror skogeiere kjenner særdeles godt både fordelene og behovet. Naturvernforbundet behøver ikke komme med argumenter for vern for det er ikke der problemene ligger. 

La oss ta retorikken til Naturvernforbundet på alvor og tenke naturverdiene som er funnet i skogen som er av «outstanding value», som det heter i Verdensarvkommisjonen. La oss tenke skogen som potensiell verdensarv. Forestill deg at du bor i et rekkehus i Midt-Telemark med en fin hageflekk og utsikt til Lifjell. Du har bodd der i flere tiår. En vakker sommermorgen setter du deg på trappa med kaffekoppen. Så ser du et titalls personer komme til huset. De fortsetter og bare går forbi deg, de hilser ikke på deg, de ser deg ikke, de spør ikke om de kan gå inn, de bare åpner inngangsdøra og går rett inn i huset og begynner å studere ting og gjenstander som du har stelt godt med i årevis. De blir fra seg av begeistring og snakker seg imellom, tar bilder og skriver på notatblokkene sine. De snakker ikke med deg. Du står perpleks og ser på og skjønner ingenting. Du føler deg invadert. Du føler at noen har tråkket over en grense som du ikke hadde forestilt deg var mulig. Det kjennes som et overfall. Noen uker senere leser du tilfeldigvis at omtrent alle tingene dine bør vernes. 

Det var ikke slik man gikk fram da den industrielle kulturarven på Rjukan og Notodden ble kartlagt, utredet og foreslått fredet. Det var en lang prosess, en åpen og inkluderende prosess, og særlig viktig var sterk lokal og intern forankring i prosessene over lang tid. Det er dette som er særlig gode kjennetegn på god samfunnsplanlegging og gode verneprosesser.   

Frivillig vern skiller seg fra tradisjonelt skogvern. Tradisjonelt startet vern med naturfaglige registreringer hvor miljøvernmyndighetene vurderte verneverdier og utformet forslag til verneområde. Frivillig vern starter formelt ved at skogeiere og skogeiersamvirket tilbyr skogområder for vern. Før en formell verneprosess settes i gang, trenger miljøvernmyndighetene kunnskap om verneverdier. Det er her de etiske utfordringene oppstår fordi «alle» kan kartlegge. Skogeierforeningene, Fylkesmannen, kommuner, private og frivillige i tillegg til miljøvernorganisasjonene driver biologisk kartlegging av verneverdier. Men ikke alle er kjent med de etiske aspektene knyttet til kartlegging som en sosial praksis og hvilke sosiale implikasjoner kartleggingen kan få for enkeltpersoner og samfunn. Veldig få banker på døra til skogeieren først og spør: Kan jeg få gå i skogen din og kartlegge naturverdier? 

Kartlegging av naturverdier i skog og utmark er underlagt etiske retningslinjer og prinsipper for forskning i samfunnet. Særlig viktig er åpenhetsprinsippet og prinsippet om å hindre skade. Det rådes til at miljøforskere bør gå i dialog med berørte parter og sikre at berørte parter blir involvert. Det er spesielt miljøforskningen som ikke er gode nok til å lytte til berørte parter.  Skade skjer ikke bare i naturen. Skade skjer også i samfunnet, og blir påført mennesker når etiske retningslinjer ikke blir fulgt.

Diskusjonen knyttet til kartlegging av naturverdier i Notodden handler ikke om for eller imot vern, men om etikk. Hvilke etiske standarder skal gjelde ved kartlegging av naturverdier i skog? Ordningen med frivillig vern bygger på noen forutsetninger som kanskje fungerte bra i 2003, men ikke i dag. Det er på tide å revurdere arbeidsmetoder og prosesser på nytt fordi klimaendringer og internasjonalisering av miljø- og klimapolitikken har ført med seg en helt ny politisk kontekst for skogvern. 

Det er helt nødvendig å ha store og sterke stemmer for å bevare natur og biologisk mangfold i samfunnet, slik som Naturvernforbundet. Men, hvis de som kartlegger naturverdier i skog skal bli lyttet til, så må de involvere berørte parter fra dag én. Og det må brukes tid. Målet helliger ikke midlet. Man kan ikke gå fram som man vil når man besøker et hus. Man spør om vertskapet ønsker besøk først. 

Om å kunne de riktige tingene mens vi venter på regnet

Jeg skulle ønske jeg kunne kjøre traktor. Denne sommeren begynner å bli like rar som vinteren. Vi fikk mye mer snø enn vi regnet med, og nå får vi mye mer sol og varme over lengre tid enn vi regnet med. Det spiller liten rolle om vi "tror" på klimaendringer eller ei. Det gjør ingen forskjell hva vi kaller disse endringene. Det som er viktig, er hvordan vi tilpasser og omstiller oss til de endringene vi ser rundt oss. Akkurat nå er behovet for tilpassing akutt. Vi kan ikke brenne bål eller grille akkurat som vi vil. Vi må skaffe bøndene nok for til dyra. De siste dagene har jeg blitt utrolig glad for at vi som bor ute på bygda har maskiner, redskap og utstyr som sekshjulinger, firhjulinger, helikoptre og småfly, gravemaskiner, traktorer, og ikke minst kompetente folk som kan bruke dette utstyret og disse maskinene. Som en person som er mer enn middels opptatt av miljø- og klimatilpasninger har jeg i flere år tenkt at snøscootere og andre fritidsmaskiner er uvettug sløsing med ressurser som bare bidrar til å øke problemene. For ikke å snakke om motorsport - ! Men hør her: jeg vil gjerne anerkjenne den kompetansen slik kjøring gir fordi det er viktig kompetanse for framtida. For å håndtere skogbrann og andre små eller store naturkatastrofer så trenger vi dette utstyret og da er det helt avgjørende at vi har folk som kan bruke dette. Det er rett og slett utrolig viktig.  

Samspillet mellom natur og samfunn er komplisert. Vi som bor her i vår del av verden har utvikla måter å leve på som er helt avhengige av teknologi, informasjon og koordinering langt utenfor Norges grenser. Samtidig er denne teknologien null verdt om ikke vi har folk som kan bruke den, som kan reparere vann- og bensinpumper, som kan montere strømkabler og master, som kan få på plass beltene på en gravemaskin, eller som vet når en traktor vil velte. Når jeg leser om folk som bruker vannscooter for nærme land og innenfor vernesonen ved Jomfruland, blir jeg arg. Naturen er ikke en lekegrind. En skal ta hensyn til sårbare arter. Men jeg blir like arg når jeg møter miljøvernere som tror at man kan tjene penger på å hogge skog uten bruk av store skogmaskiner eller som tror at det er snillere å drepe skadedyr med pil og bue enn med jaktrifle. Jeg har møtt slike folk. Jeg tror det er på tide at vi gjør noen seriøst større grep i opplæringen, spesielt i fag som naturfag og samfunnsfag i grunnopplæringen (som bør kobles sammen), slik at vi lager folk som kan forstå hvordan ting henger sammen og hvordan vi mennesker må omstille oss for en verden hvor nettopp ting henger sammen på nye måter. Jeg tror enkelt sagt vi må plassere mennesker og samfunn i en økologisk sammenheng, og naturen i en sosial og kulturell sammenheng. Dette er ikke mine ord, men femten år gamle ord fra den tidligere australske filosofen og økofeministen Val Plumwood. Hun har også sagt en gang at det er vi som bor tett på naturen, som har skogen tett på, som lever av og med dyra som skal bli mat, som kjenner mest på denne kompleksiteten. I 2008 da skogbrannen raste i Froland, tenkte jeg at hadde den skogbrannen rast i Maridalen, noen få kilometer fra regjeringskontorene, så hadde det nok ikke tatt så lang tid før skogbrannhelikoptrene var på plass. Er du nær nok problemet, kjennes det mer akutt.  

Vi får mer ekstremvær og ekstremsituasjoner, som gjør at mennesker må omstille seg. Når det blir vått, blir det våtere enn før. Når det blir tørt, blir det tørrere enn før. Når det blir snø, blir det mer snø enn før - fram til det blir varmere og snøen kommer som regn. Vi vil altså få mer tørke, mer flom, mer skader, kanskje lenger vekstsesong men kanskje også mindre korn, kjøtt og melk fordi vi ikke klarer å produsere nok dyrefor og matkorn. Det blir større svingninger og dermed større behov for å håndtere slike svigninger. Jeg tror ikke de modellene for samfunnsplanlegging vi har hatt de siste hundre årene duger for å omstille oss i møte med de neste hundre årene. Vi må passe på jorda, for jorda vår er hjemmet vårt.  

Nå venter jeg på regnet. Håper det kommer nok, og passe mye regn.     

New book: Cultural sustainability and the nature-culture interface

New book: Cultural sustainability and the nature-culture interface: Livelihoods, policies, and Methodologies (Routledge, 2018), edited by Inger Birkeland, Constanza Parra, Rob Burton and Katriina Soini 

Understanding how culture can act as a resource to promote sustainability, rather than a barrier, is the key to the development of cultural sustainability.

This book explores the interfaces between nature and culture through the perspective of cultural sustainability. A cultural perspective on environmental sustainability enables a renewal of sustainability discourse and practices across rural and urban landscapes, natural and cultural systems, stressing heterogeneity and complexity. The book focuses on the nature-culture interface conceptualised as a place where experiences, practices, policies, ideas and knowledge meet, are negotiated, discussed and resolved. Rather than looking for lost unities, or an imaginary view of harmonious relationships between humans and nature based in the past, it explores cases of interfaces that are context-sensitive and which consciously convey the problems of scale and time.

While calling attention to a cultural or ‘culturalised’ view of the sustainability debate, this book questions the radical nature-culture dualism dominating positive modern thinking as well as its underlying view of nature as pre-given and independent from human life.

For more information and orders: 

https://www.routledge.com/Cultural-Sustainability-and-the-Nature-Culture-Interface-Livelihoods/Birkeland-Burton-Parra-Siivonen/p/book/9781138650497

Luce Irigaray: Mors makt

Dette er et utdrag fra mitt kapittel i "Maktens strateger" (Pax 2000) og den første boka i Makt- og globaliseringsutredningen redigert av Iver B. Neumann. Kapittelet har tittelen "Luce Irigaray: Mors makt". Det er på tide igjen å fokusere mer på forskjellsfeminisme, og Luce Irigaray har mye å bidra med her. 

"Den franske lingvisten, filosofen og psykoanalytikeren Luce Irigaray har vært kjent en god stund i Skandinavia, men vi ser nå en ny interesse for hennes ideer. Irigaray er blitt tolket på mange måter av ulike grupperinger innenfor den feministiske forskningen, og hennes ideer har skapt stor debatt. Arbeidene hennes berører svært mange og store temaer, og de anvendes på fruktbare og forskjellige måter av forskere fra ulike fag.

Hvorfor diskutere makt med utgangspunkt i Luce Irigarays arbeider? Makt er ikke et begrep Irigaray bruker svært ofte. Irigaray er egentlig mer opptatt av rettigheter enn av makt, hevder Margaret Whitford (1991b:184). Irigaray utfordrer forståelsen av makt som noe nødvendig og selvsagt. Makt som fenomen er ikke naturlig, makt er kulturlig. Den ytterste konsekvensen av Irigarays tenkning er at makt er overflødig, og Irigarays utopi er et samfunn der makt ikke har relevans. Dette forutsetter en anerkjennelse av begge kjønnenes forskjellighet. Utopia vil derfor innebære et samfunn der kjønnsforskjeller anerkjennes som reelle forskjeller, og hvor menneskerettigheter tar høyde for kvinners og menns forskjellighet (Irigaray 1994b). Det er med andre ord nødvendig å etablere nye verdier som inkorporerer kjønnsforskjell på alle nivåer av samfunnslivet, både i det sivile og offentlige liv. Irigaray argumenterer her både for juridiske rettigheter som er spesifikke for de to kjønn, og for en inkludering av det feminine prinsipp i det åndelige og det symbolske livet.

Min tilnærming til Irigarays forståelse av makt består i å beskrive hva makt kunne representere positivt dersom vi ser det fra et kvinneperspektiv, eller nærmere bestemt fra mors perspektiv. Med Irigaray er vi nødt til å stille spørsmålet om hvem maktbegrepet er laget for. Det er ikke mødre som har skapt begrepet makt og forståelsen av hvordan makt virker i samfunnet. Det er motstridende holdninger til forholdet mellom kvinnefrigjøring og det å få barn. Freud og den klassiske psykoanalysen så morskap (moderskap) som en kilde til makt for kvinner ved at barnet uttrykker fallos, og hvor fallos uttrykker makt. Barn som kilde til frigjøring for kvinner har ikke alltid vært like stuerent. Psykoanalysens syn på mor og morskap har vært sett på som reaksjonært i visse feministiske kretser, og relativt mange kvinner har opplevd at barn har vært et hinder for egne valg.[1] Den ytterste konsekvensen av sosialistisk feminisme og likestillingsfeminismen, som er opptatt av å kreve likhet og likeverd med menn, og hvor arbeid ofte har representert makt og frigjøring for kvinner, ville være at barn representerer en hemsko for kvinners frigjøring. Mellom disse ytterpunktene ligger det fremdeles mye uutforsket terreng med hensyn til forståelsen av makt, og Irigaray har svært mye å bidra med i denne forbindelse. Irigaray går i rette med både likestillingsfeminismen og den klassiske psykoanalysen. I tillegg presenterer hun et alternativ, et begrep om kvinnelig makt som har grunnleggende positive konsekvenser både for menn og kvinner.

Irigaray er altså ikke opptatt av makt i seg selv. Makt for Irigaray er knyttet til spørsmålet om kjønnsforskjell i psykoanalytisk forstand, hvordan kjønnsforskjell etableres for barnet via far. Den klassiske psykoanalysen ser kjønnsforskjell med utgangspunkt i fars makt, men for Irigaray er kjønnsforskjell også et spørsmål hvor mors makt står sentralt. Mors makt kan tenkes fra ulike ståsteder. Freud så som kjent mor fra et mannlig perspektiv. Makten knyttes til far, hvor fallos er det synlige symbolet på fars makt. Barnet representerer videre fallos for mor. Mor har ikke makt i kraft av seg selv, men i kraft av å ”ha” barnet, ifølge Freud. Irigaray skriver at Freud har noe å si om mor, om morsbrystet, om morsmelken, hennes blikk og stemme, men dette tillegges altfor liten vekt. Etter Freud er mor blitt representert på mange måter i de ulike psykoanalytiske retningene. Mors makt kan være god eller ond, men også tvetydig og ambivalent (Fürst 1995). Slik Irigaray ser det, har våre begreper om makt sammenheng med det faktum at alle mennesker er båret fram og født av en mor.

Hva slags begrep om makt får vi om vi følger Irigarays tanker? Får vi et ”annet” begrep om makt, eller blir makt rett og slett overflødig? Irigaray viser en vei hvor hun unngår å bruke det hun mener er et mannlig språk som etter hennes syn gjennomsyrer det meste av akademisk filosofisk praksis. Mor har ingen synlige attributter for makt, slik far har. Morskroppens morfologi er annerledes. Er mors makt usynlig? Eller oppstår makt nettopp på grunn av annerledesheten? Dette bringer oss over på betydningen av grenser og behovet for å trekke grenser når vi snakker om mors makt. Jeg snakker her nærmere bestemt om grensen mellom det bevisste og det ubevisste, det diskursive og det ikke-diskursive, det man kan snakke om og det som er tabu, det synlige og det skjulte. Det er sentralt i psykoanalytisk teori at det skjulte representerer en form for makt. Irigaray viser hvordan mors usynlige makt fungerer som en forutsetning for fars makt, noe som innebærer at mor er en forutsetning for ethvert begrep om makt. Den synlige makten forutsetter noe annet, som er usynlig, men som likevel ”er”. Det skjultes makt er altså sentralt for Irigarays psykoanalytiske ståsted.

Irigaray arbeider derfor med den positive historien om mors makt gjennom forholdet mellom mor og datter og rekonstruksjon av kvinnelige genealogier i kulturhistorien. Kvinnesentrert kunnskap med utgangspunkt i mor—datter-relasjonen har store konsekvenser for forståelsen av makt. For eksempel vil behovet for å trekke grenser, som jeg nevnte over, endre seg. Irigaray arbeider innenfor en slags flytende og grenseoverskridende forståelse av hva det kvinnelige representerer, med utgangspunkt i kvinnekroppens morfologi. Forholdet mellom mor og barn kan for eksempel ikke forstås som et objekt—subjekt-forhold. Morskap framstår mer som en flytende hendelse mellom to som både er subjekt og objekt for hverandre, noe amming er et godt eksempel på".

---

[1] Psykoanalytisk orientert feminisme har ikke hatt noen sterk posisjon i de nordiske landene.

Valuing industrial heritage in the Anthropocene

Published in TICCIH Bulletin nr 69, 3rd quarter 2015

On the 5th of July, 2015, UNESCO has inscribed Rjukan-Notodden Industrial Heritage Site on the World Heritage list. This represents great opportunities for the local communities of Rjukan and Notodden, located in the interior southern part of Norway. According to the proposal, the site is a unique expression of new industrial developments during the second industrial revolution, based in hydroelectric power production, industry, transport system and urban communities. The development of industry here depended however totally on the presence on the water landscape, so that the cultural and physical features of landscape here is a total production system (Birkeland 2015).

How are we to value industrial heritage in the Anthropocene? The Anthropocene refers to the human-dominated, geological epoch that we are now living in. It is a concept that covers the last 250 years’ immense human impact on the earth where global warming, environmental degradation and unsustainable development are huge warning signs.

I want to argue for perspectives on industrial heritage research that meets these challenges. This implies partly to uncover some of the taken-for-granted premises in industrial heritage research, namely human-centeredness, or anthropocentrism. Human-centredness is a central feature of industrial, modern society, and it is often missed in industrial heritage discourse. In modernity, nature was socialised and domesticated in particular ways. Industrialisation brought a sea change in how humans understood nature. We can view industrialisation as a crisis of reason (Plumwood 2002). Industrialisation turned nature into an object for human projects and interests and naturalised the need to transcend the limits of nature to create value for humans and society through the use of machines.

I suggest that the making of nature into resource is a part of the heritage of industrial society. This requires an understanding of the relationship between nature and society as a power-relationship. We need a social analysis that includes nature-society relationships (Castree and Braun 2001). The need to include nature is overlooked in most research from the humanities on industrial society, who focus on issues of social and economic injustice, power and class relations within society, but who are blind to its own anthropocentrism. An analysis of class relations only is not enough. Nature is the neglected other in the industrialised world, expressing a profound society-nature dualism.

In this perspective it is important to ask whose heritage industrial heritage is, and how the interests of those who have a right to this heritage - but who are not in power to secure this right - are to be heard. This is an important question as there are some stakeholders who in industrial societies have been silenced, the natural landscape. Who speaks for the natural landscape?

One simple reason for this perspective is the need for youth to learn about the two faces of industrialisation: how it contributed to improved welfare, health and a better world for the masses, but also how it led to global warming and an urgent need for improving environmental sustainability and climate change transformation.

So, what can be done? New research confirms that the understanding of industrial heritage as a living landscape is promising in terms of a move away from human-centeredness and towards facilitating cultural change by seeing culture as a fourth pillar of sustainability (Birkeland 2008, 2014, 2015, Soini and Birkeland 2014, Dessein et al 2015). Industrial heritage is a living landscape, a totality that results from the mingled agency of the human and more-than-human world. The industrial landscape is, further, an everyday landscape, the landscape as seen from those who live or inhabit the industrial landscape. 

Sustainable heritage management must thus reflect a conscious inter-generational and non-anthropocentric view of the industrial landscape. The crucial question is whose values ideas of industrial heritage reflect, and whom heritage should be for. These core questions should not be left for the technocrats and engineers to manage. Use and re-use of industrial heritage must be embedded in the values and interests of those who have stakes in the industrial landscape, but most important, should include the care of the physical landscape. These questions concern cultural sustainability understood as eco-cultural justice, justice in relation to local values and justice in relation to nature, and the overall role of culture in sustainable community development.

References

Birkeland, I. 2015. The Potential Space for Cultural Sustainability: Narrating the future of a post-industrial town. Theory and Practice in Heritage and Sustainability: Between Past and Future, edited by Elizabeth Auclair and Graham Fairclough. Routledge Series in Culture and Sustainability. London: Routledge

Birkeland, I. 2014. Kulturelle hjørnesteiner. Teoretiske og didaktiske perspektiver på klimaomstilling. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Birkeland, I. 2008. Cultural Sustainability: Industrialism, placeless-ness and the re-animation of place. Ethics, Place & Environment, 11(3), 283-297.

Castree, N. and B. Braun. 2001. Social nature: Theory, practice and politics. Oxford: Blackwell.

Dessein, J., Soini, K., Fairclough, G. and Horlings, I. (eds.) 2015. Culture in, for and as sustainable development. Conclusions from the COST Action IS1007 Investigating Cultural Sustainability. University of Jyväskyla, Finland.

Plumwood, V. 2002. Environmental Culture: The Ecological Crisis of Reason. London: Routledge.

Soini, K. and I. Birkeland. 2014. Exploring the scientific discourse of cultural sustainability. Geoforum, vol 51, nr 1 (pp 213–223)

Rjukan og Notodden fikk verdensarvstatus: hva nå?

Debattinnlegg på trykk i Aftenposten 15. juli 2015:

HVEM EIER DENNE ARVEN?

Jubelen sto høyt da UNESCO nylig tildelte verdensarvstatus til Rjukan og Notodden. Folk flest assosierer Rjukan og Notodden med starten på det norske industrieventyret. Kommer 2015 til å husket som året da et nytt eventyr startet i Øvre Telemark?

Jeg har fulgt nominasjonsprosessen i en tiårsperiode gjennom forskning på kultur og omstilling. Prosessen har vært bredt forankret, og har vært drevet av ildsjeler med stor kunnskap. Med en verdensarvstatus kommer nye utfordringer, spesielt i lys av at norske myndigheter ønsker å bruke verdensarvstatusen til å skape ny vekst i Øvre Telemark. Det er ikke vanskelig å støtte dette, men det er viktig å peke på noen utfordringer:

1) Framstillingen av hva Rjukan og Notodden ”er” som verdensarv begynner nå å bli omskrevet til en fortelling vi alle må favne om og være enige i. Vi begynner å bli fortalt hva som er Sannhetene med stor S om industrieventyret. Dette legger føringer på hvem som blir lyttet til og hva det er mulig å stille spørsmål ved. Hvem eier denne arven? Hva skjer når kontroversielle synspunkter på bruk dukker opp? Vil bevaringshensyn stå i veien for bruksendringer?

2) Det er et påfallende fravær av kritisk diskusjon rundt utfordringene ved en verdensarvstatus. Ingen snakker offentlig om utfordringene. Verdensarvstatus framstår som entydig bra for regionen. Inntrykket er at nå må folk våkne: “alle” ser for seg økt sysselsetting, befolkningsøkning, økt tilflytting og målrettede planer for reiseliv. Dette gir grobunn for ønsketenkning som lett hindrer nøktern realisme. Hva skjer når pengestrømmen fra Stortinget og Riksantikvaren stopper? Hva skjer om turistene uteblir?

3) Verdensarvstatus framstår som en redningsplanke for en region som i mange tiår har vært kjennetegnet av ensidighet og monokultur. Rjukan og Notodden fikk problemstatus fordi økonomien var basert på en eller to hjørnesteinsbedrifter. Dersom alle virkemidler nå rettes mot opplevelser, attraksjonskraft og turisme, kan det hindre utvikling av et mangfoldig nærings- og kulturliv i regionen. Mangfold er viktig for å utvikle levende regioner.  

4) Mange hiver seg nå på karusellen. Som for hundre år siden kommer rallarer og lykkesmeder, men de kommer i nye utgaver. Konsulenter, oppdragsforskere og rådgivere kan komme til å selge seg selv billig ved å bekrefte det oppdragsgiverne vil høre. Hvem vil regionen vel? Hvem vil finansiere forskning som ikke lover rask vekst i turismen?

5) Øvre Telemark kommer dårlig ut på statistikker over utdanningsnivå i befolkningen. Dette er typisk for industrisamfunn. Hovedutfordringen er å utvikle nye kunnskapsbaserte næringer med høy innovasjonskompetanse som kan bidra til å omstille regionen økonomisk, miljømessig, sosialt og kulturelt. Regionen trenger ikke bare kunnskap om industrieventyret slik det var, men også ny kunnskap som bidrar til å løse utfordringene i dag og for framtida.

Industrialiseringen skapte framskritt, velstand og bedre levekår, men bidro også til global oppvarming og miljøødeleggelser. Dette er også en del av industrihistorien i Telemark. Hvem tør å problematisere industrialiseringens baksider? Og hvordan skal kompleksiteten i dette formidles til nye generasjoner, barn og unge, som ikke selv har direkte erfaring med industriarbeid, men som garantert er de som skal løse framtidas utfordringer? Regionen trenger kunnskap som utforsker hva vi kan lære av industrihistorien for å finne løsninger på framtidas globale klima- og miljøendringer.

En befolkning på 18 000 mennesker vil være direkte berørt av denne verdensarvstatusen, som er geografisk omfattende. Mange vil ha verdensarven som del av sitt hverdagslandskap. Jeg tror personlig ikke på et turismeeventyr. Men, jeg er helt overbevist om at verdensarvstatusen vil bli et stort løft for den kulturelle identiteten i Øvre Telemark. Og det er selve nøkkelen for å skape et bærekraftig Telemark for framtida.