Etikk, takk!
Det er mye som tyder på at arbeidet med frivillig vern av skog i Norge har fått noen utfordringer som ikke ble forutsett da ordningen ble innført i 2003. Frivillig vern av skog er noe alle ønsker i Norge, ikke bare miljøorganisasjonene, men politikere, skogeiere og folk flest. Det er langt igjen til målet om å verne 10 % av Norges skogareal.
Naturvernforbundet i Midt-Telemark skriver i Telen 10. februar 2020 at det er blitt oppdaget et biologisk skattkammer som er å sammenligne med verdensarv i Notodden. Skogeiere i Notodden framstilles som om de ikke vet fordelene ved skogvern, og argumenterer med at Norge trenger å verne mer skog, og at dette ikke bare handler om Norge, men om verdens naturarv. Jeg tror skogeiere kjenner særdeles godt både fordelene og behovet. Naturvernforbundet behøver ikke komme med argumenter for vern for det er ikke der problemene ligger.
La oss ta retorikken til Naturvernforbundet på alvor og tenke naturverdiene som er funnet i skogen som er av «outstanding value», som det heter i Verdensarvkommisjonen. La oss tenke skogen som potensiell verdensarv. Forestill deg at du bor i et rekkehus i Midt-Telemark med en fin hageflekk og utsikt til Lifjell. Du har bodd der i flere tiår. En vakker sommermorgen setter du deg på trappa med kaffekoppen. Så ser du et titalls personer komme til huset. De fortsetter og bare går forbi deg, de hilser ikke på deg, de ser deg ikke, de spør ikke om de kan gå inn, de bare åpner inngangsdøra og går rett inn i huset og begynner å studere ting og gjenstander som du har stelt godt med i årevis. De blir fra seg av begeistring og snakker seg imellom, tar bilder og skriver på notatblokkene sine. De snakker ikke med deg. Du står perpleks og ser på og skjønner ingenting. Du føler deg invadert. Du føler at noen har tråkket over en grense som du ikke hadde forestilt deg var mulig. Det kjennes som et overfall. Noen uker senere leser du tilfeldigvis at omtrent alle tingene dine bør vernes.
Det var ikke slik man gikk fram da den industrielle kulturarven på Rjukan og Notodden ble kartlagt, utredet og foreslått fredet. Det var en lang prosess, en åpen og inkluderende prosess, og særlig viktig var sterk lokal og intern forankring i prosessene over lang tid. Det er dette som er særlig gode kjennetegn på god samfunnsplanlegging og gode verneprosesser.
Frivillig vern skiller seg fra tradisjonelt skogvern. Tradisjonelt startet vern med naturfaglige registreringer hvor miljøvernmyndighetene vurderte verneverdier og utformet forslag til verneområde. Frivillig vern starter formelt ved at skogeiere og skogeiersamvirket tilbyr skogområder for vern. Før en formell verneprosess settes i gang, trenger miljøvernmyndighetene kunnskap om verneverdier. Det er her de etiske utfordringene oppstår fordi «alle» kan kartlegge. Skogeierforeningene, Fylkesmannen, kommuner, private og frivillige i tillegg til miljøvernorganisasjonene driver biologisk kartlegging av verneverdier. Men ikke alle er kjent med de etiske aspektene knyttet til kartlegging som en sosial praksis og hvilke sosiale implikasjoner kartleggingen kan få for enkeltpersoner og samfunn. Veldig få banker på døra til skogeieren først og spør: Kan jeg få gå i skogen din og kartlegge naturverdier?
Kartlegging av naturverdier i skog og utmark er underlagt etiske retningslinjer og prinsipper for forskning i samfunnet. Særlig viktig er åpenhetsprinsippet og prinsippet om å hindre skade. Det rådes til at miljøforskere bør gå i dialog med berørte parter og sikre at berørte parter blir involvert. Det er spesielt miljøforskningen som ikke er gode nok til å lytte til berørte parter. Skade skjer ikke bare i naturen. Skade skjer også i samfunnet, og blir påført mennesker når etiske retningslinjer ikke blir fulgt.
Diskusjonen knyttet til kartlegging av naturverdier i Notodden handler ikke om for eller imot vern, men om etikk. Hvilke etiske standarder skal gjelde ved kartlegging av naturverdier i skog? Ordningen med frivillig vern bygger på noen forutsetninger som kanskje fungerte bra i 2003, men ikke i dag. Det er på tide å revurdere arbeidsmetoder og prosesser på nytt fordi klimaendringer og internasjonalisering av miljø- og klimapolitikken har ført med seg en helt ny politisk kontekst for skogvern.
Det er helt nødvendig å ha store og sterke stemmer for å bevare natur og biologisk mangfold i samfunnet, slik som Naturvernforbundet. Men, hvis de som kartlegger naturverdier i skog skal bli lyttet til, så må de involvere berørte parter fra dag én. Og det må brukes tid. Målet helliger ikke midlet. Man kan ikke gå fram som man vil når man besøker et hus. Man spør om vertskapet ønsker besøk først.