Dette er et utdrag fra mitt kapittel i "Maktens strateger" (Pax 2000) og den første boka i Makt- og globaliseringsutredningen redigert av Iver B. Neumann. Kapittelet har tittelen "Luce Irigaray: Mors makt". Det er på tide igjen å fokusere mer på forskjellsfeminisme, og Luce Irigaray har mye å bidra med her.
"Den franske lingvisten, filosofen
og psykoanalytikeren Luce Irigaray har vært kjent en god stund i Skandinavia,
men vi ser nå en ny interesse for hennes ideer. Irigaray er blitt tolket på
mange måter av ulike grupperinger innenfor den feministiske forskningen, og
hennes ideer har skapt stor debatt. Arbeidene hennes berører svært mange og
store temaer, og de anvendes på fruktbare og forskjellige måter av forskere fra
ulike fag.
Hvorfor diskutere makt med
utgangspunkt i Luce Irigarays arbeider? Makt er ikke et begrep Irigaray bruker
svært ofte. Irigaray er egentlig mer opptatt av rettigheter enn av makt, hevder
Margaret Whitford (1991b:184). Irigaray utfordrer forståelsen av makt som noe
nødvendig og selvsagt. Makt som fenomen er ikke naturlig, makt er kulturlig.
Den ytterste konsekvensen av Irigarays tenkning er at makt er overflødig, og
Irigarays utopi er et samfunn der makt ikke har relevans. Dette forutsetter en
anerkjennelse av begge kjønnenes forskjellighet. Utopia vil derfor innebære et
samfunn der kjønnsforskjeller anerkjennes som reelle forskjeller, og hvor
menneskerettigheter tar høyde for kvinners og menns forskjellighet (Irigaray
1994b). Det er med andre ord nødvendig å etablere nye verdier som inkorporerer
kjønnsforskjell på alle nivåer av samfunnslivet, både i det sivile og
offentlige liv. Irigaray argumenterer her både for juridiske rettigheter som er
spesifikke for de to kjønn, og for en inkludering av det feminine prinsipp i
det åndelige og det symbolske livet.
Min tilnærming til Irigarays
forståelse av makt består i å beskrive hva makt kunne representere positivt
dersom vi ser det fra et kvinneperspektiv, eller nærmere bestemt fra mors
perspektiv. Med Irigaray er vi nødt til å stille spørsmålet om hvem
maktbegrepet er laget for. Det er ikke mødre som har skapt begrepet makt og
forståelsen av hvordan makt virker i samfunnet. Det er motstridende holdninger
til forholdet mellom kvinnefrigjøring og det å få barn. Freud og den klassiske
psykoanalysen så morskap (moderskap) som en kilde til makt for kvinner ved at
barnet uttrykker fallos, og hvor fallos uttrykker makt. Barn som kilde til
frigjøring for kvinner har ikke alltid vært like stuerent. Psykoanalysens syn
på mor og morskap har vært sett på som reaksjonært i visse feministiske
kretser, og relativt mange kvinner har opplevd at barn har vært et hinder for
egne valg.[1]
Den ytterste konsekvensen av sosialistisk feminisme og likestillingsfeminismen,
som er opptatt av å kreve likhet og likeverd med menn, og hvor arbeid ofte har
representert makt og frigjøring for kvinner, ville være at barn representerer
en hemsko for kvinners frigjøring. Mellom disse ytterpunktene ligger det
fremdeles mye uutforsket terreng med hensyn til forståelsen av makt, og
Irigaray har svært mye å bidra med i denne forbindelse. Irigaray går i rette
med både likestillingsfeminismen og den klassiske psykoanalysen. I tillegg
presenterer hun et alternativ, et begrep om kvinnelig makt som har
grunnleggende positive konsekvenser både for menn og kvinner.
Irigaray er altså ikke opptatt av
makt i seg selv. Makt for Irigaray er knyttet til spørsmålet om kjønnsforskjell
i psykoanalytisk forstand, hvordan kjønnsforskjell etableres for barnet via
far. Den klassiske psykoanalysen ser kjønnsforskjell med utgangspunkt i fars
makt, men for Irigaray er kjønnsforskjell også et spørsmål hvor mors makt står
sentralt. Mors makt kan tenkes fra ulike ståsteder. Freud så som kjent mor fra
et mannlig perspektiv. Makten knyttes til far, hvor fallos er det synlige
symbolet på fars makt. Barnet representerer videre fallos for mor. Mor har ikke
makt i kraft av seg selv, men i kraft av å ”ha” barnet, ifølge Freud. Irigaray
skriver at Freud har noe å si om mor, om morsbrystet, om morsmelken, hennes blikk
og stemme, men dette tillegges altfor liten vekt. Etter Freud er mor blitt
representert på mange måter i de ulike psykoanalytiske retningene. Mors makt
kan være god eller ond, men også tvetydig og ambivalent (Fürst 1995). Slik
Irigaray ser det, har våre begreper om makt sammenheng med det faktum at alle
mennesker er båret fram og født av en mor.
Hva slags begrep om makt får vi om
vi følger Irigarays tanker? Får vi et ”annet” begrep om makt, eller blir makt
rett og slett overflødig? Irigaray viser en vei hvor hun unngår å bruke det hun
mener er et mannlig språk som etter hennes syn gjennomsyrer det meste av
akademisk filosofisk praksis. Mor har ingen synlige attributter for makt, slik
far har. Morskroppens morfologi er annerledes. Er mors makt usynlig? Eller
oppstår makt nettopp på grunn av annerledesheten? Dette bringer oss over på
betydningen av grenser og behovet for å trekke grenser når vi snakker om mors
makt. Jeg snakker her nærmere bestemt om grensen mellom det bevisste og det
ubevisste, det diskursive og det ikke-diskursive, det man kan snakke om og det
som er tabu, det synlige og det skjulte. Det er sentralt i psykoanalytisk teori
at det skjulte representerer en form for makt. Irigaray viser hvordan mors
usynlige makt fungerer som en forutsetning for fars makt, noe som innebærer at
mor er en forutsetning for ethvert begrep om makt. Den synlige makten
forutsetter noe annet, som er usynlig, men som likevel ”er”. Det skjultes makt
er altså sentralt for Irigarays psykoanalytiske ståsted.
Irigaray arbeider derfor med den
positive historien om mors makt gjennom forholdet mellom mor og datter og
rekonstruksjon av kvinnelige genealogier i kulturhistorien. Kvinnesentrert
kunnskap med utgangspunkt i mor—datter-relasjonen har store konsekvenser for
forståelsen av makt. For eksempel vil behovet for å trekke grenser, som jeg
nevnte over, endre seg. Irigaray arbeider innenfor en slags flytende og
grenseoverskridende forståelse av hva det kvinnelige representerer, med
utgangspunkt i kvinnekroppens morfologi. Forholdet mellom mor og barn kan for
eksempel ikke forstås som et objekt—subjekt-forhold. Morskap framstår mer som
en flytende hendelse mellom to som både er subjekt og objekt for hverandre, noe
amming er et godt eksempel på".
