Forkortet og
omarbeidet kronikk som stod på trykk i Telen, Varden og Telemarksavisa august
2010.
Regionale
utviklingsstrategier for Telemark
Telemark fylkeskommune har utarbeidet en planstrategi for fylket,
Bærekraftige Telemark, som tar utgangspunkt i at de globale klimautfordringene
setter nye premisser for samfunnsutviklingen. Retningen blir justert fra
ensidig fokus på vekstkraft til bærekraft, hvor samfunnssikkerhet og tilpasning
til klimaendringer blir viktig. Fylkestinget i Telemark har vedtatt en
FoU-strategi for Telemark som tar utgangspunkt i de utfordringer fylket står
overfor. Stikkordet er bærekraftig utvikling, en utvikling som møter behovene i
vår generasjon uten å redusere framtidige generasjoners behov for det samme.
Dette overordnete fokus på bærekraftig utvikling har både sosiale, økonomiske
og miljømessige aspekter. Det er gledelig at det ikke er vekstkraft, men bærekraft,
som er stikkordet for fylkets FoU-strategi. Kunnskap og nyskaping er to
stikkord som blir vesentlige for å realisere en bærekraftig utvikling.
Mange
i dag framstiller bærekraftig utvikling som et uklart prosjekt, mest egnet til
å begrunne fortsatt økonomisk vekst. Det er heller ingen enighet om hvordan man
skal realisere bærekraftsmålet. Jeg forstår bærekraft ikke som en bestemt og på
forhånd definert forståelse av en ønsket tilstand, men som et pågående
prosjekt, en vedvarende endringsprosess som innebærer autentisk, positiv og
sunn selvutvikling mht sosiale forhold, økonomi, miljø og kultur. I dagens
kunnskapssamfunn er kunnskap
blitt den viktigste ressursen og drivkraften for innovasjon, og læring den
viktigste prosessen for utvikling. Utvikling handler her om å legge til rette
for betingelser og institusjoner som støtter opp under menneskers, samfunns og
steders muligheter, potensial og kapasiteter. En bærekraftig
utvikling er direkte knyttet til kunnskap og læring. Som mennesker og samfunn
må vi lære oss veien til en bærekraftig utvikling. Dette betyr at vi må legge
til rette for å utvikle de kunnskaper, ferdigheter og kompetanse som gjør det
mulig å realisere bærekraftsmålene. Strategiene som er valgt forutsetter at det
legges til rette for læringsprosesser og kunnskapsutvikling i hele fylket, fra
barnehager til sykehjem, teknologibedrifter til reiselivsforetak, i bygder som
i byer. Det som er det store spørsmålet, er imidlertid om vi har de riktige
redskapene for å realisere strategien.
Hvilke typer kunnskap trengs?
Kunnskap
gjennomsyrer alle deler av samfunnet, og er en ressurs for utvikling. Med et
økende fokus i dag på utdanningens rolle for kreativitet, innovasjon og ny
økonomisk vekst, er det en fare for at man glemmer å spørre hvilke typer
kunnskap, ferdigheter og kompetanser som er nødvendige for å møte framtidas
utfordringer i fylket. Det nye fokuset på kunnskap er knyttet til synet på
kunnskap og skolesystemets rolle for å øke landets konkurranseevne i en stadig
mer konkurransepreget, global økonomi. Utfordringen er, imidlertid, ikke å
sikre ubegrenset økonomisk vekst, men å sørge for helse og livskvalitet for
alle og bærekraftige former for produksjon og forbruk. Å møte disse
utfordringene på gode måter er et arbeid som starter hjemme, i familien, der
hvor man bor, og der skoler og barnehager er avgjørende. Dette blir ikke minst
understreket i UNESCOs utdanningstiår for bærekraftig utvikling (2005–2014).
Målet for utdanningstiåret er å integrere prinsipper, verdier og praksiser for
bærekraftig utvikling inn i alle områder av utdanning og opplæring. I Norge har
vi en handlingsplan for Utdanning for bærekraftig utdanning, men den er først
og fremst fokusert på å støtte opp under naturfagene, og lite er gjort for å
endre utdanningen i retning av bærekraftighet.
Når politikere
og regionalforskere, og planleggere, skriver om kunnskapens rolle for regional
innovasjon, er det i hovedsak økonomisk verdiskapning og samarbeid med
næringslivet som står i fokus. Det er et påfallende gap mellom det språket
regionalforskere og politikere bruker og det språk utdanningsforskere bruker
for å beskrive læringens betydning i samfunnet. Det kan virke som om man lever
i ulike virkeligheter. Utdanningsforskere har tradisjonelt vært mest opptatt av
den læringen som foregår i klasserommet, relativt isolert fra den kontekst og
den sammenheng skolen står i. Regionalforskere på den andre siden er gjerne
opptatt av makrostørrelser som befolkningsutvikling, økonomisk vekst og
innovasjon i privat sektor og i industrien spesielt, og snakker seg varme om
lærende regioner og lærende organisasjoner. Veldig få snakker om den læringen
som foregår alltid, den uformelle læringen og samhandlingen som foregår
overalt, til enhver tid, mellom mennesker.
Kulturelle hjørnesteiner
Bærebjelken i
kunnskapsøkonomien er kunnskap, læring og utdanning fra barnehage til voksenopplæring,
både formell og uformell, ikke bare den delen som er produktiv i økonomisk
forstand. I planstrategien for fylket (Bærekraftige Telemark) forstås kunnskap som
samfunnets bærebjelke, framstilt som ”den kunnskapsmessige verdikjeden fra
barnehage til universitet”, og her gjenspeiles et teknisk-instrumentelt
kunnskapssyn, som reduserer kunnskapsutvikling til informasjon. Dette bør
utfordres og erstattes av et helt annet og videre kunnskaps- og læringssyn, og
man bør bruke helt andre metaforer, som gjenspeiler verdier hvor kunnskap og
utvikling er mål i seg selv knyttet til menneskesyn, kulturell utvikling og
dannelse.
Kunnskap og
læring må ha andre formål enn kun å være rettet mot å bidra til økonomisk vekst
og andre samfunnsmessige målsettinger. I tillegg til at kunnskap og læring er
arbeids- og yrkesforberedende og en investering i framtida, må jo kunnskap og
læring møte det enkelte menneskes behov. Kunnskap og læring handler om
forvaltning av en arv, kultur, og overføring av kunnskaper av ulike slag fra en
generasjon til den neste. Kunnskap og læring er i seg selv politisk, og kan
bidra til å endre samfunnet. Målet med læring er å skape demokratiske deltakere i samfunnet. Det er dette som er våre felles,
kulturelle hjørnesteiner for en bærekraftig framtid, forankret i verdier som mangfold,
inkludering, solidaritet og demokratisk deltakelse.
