På vei mot et bærekraftig Telemark?

Forkortet og omarbeidet kronikk som stod på trykk i Telen, Varden og Telemarksavisa august 2010.

Regionale utviklingsstrategier for Telemark

Telemark fylkeskommune har utarbeidet en planstrategi for fylket, Bærekraftige Telemark, som tar utgangspunkt i at de globale klimautfordringene setter nye premisser for samfunnsutviklingen. Retningen blir justert fra ensidig fokus på vekstkraft til bærekraft, hvor samfunnssikkerhet og tilpasning til klimaendringer blir viktig. Fylkestinget i Telemark har vedtatt en FoU-strategi for Telemark som tar utgangspunkt i de utfordringer fylket står overfor. Stikkordet er bærekraftig utvikling, en utvikling som møter behovene i vår generasjon uten å redusere framtidige generasjoners behov for det samme. Dette overordnete fokus på bærekraftig utvikling har både sosiale, økonomiske og miljømessige aspekter. Det er gledelig at det ikke er vekstkraft, men bærekraft, som er stikkordet for fylkets FoU-strategi. Kunnskap og nyskaping er to stikkord som blir vesentlige for å realisere en bærekraftig utvikling.

Mange i dag framstiller bærekraftig utvikling som et uklart prosjekt, mest egnet til å begrunne fortsatt økonomisk vekst. Det er heller ingen enighet om hvordan man skal realisere bærekraftsmålet. Jeg forstår bærekraft ikke som en bestemt og på forhånd definert forståelse av en ønsket tilstand, men som et pågående prosjekt, en vedvarende endringsprosess som innebærer autentisk, positiv og sunn selvutvikling mht sosiale forhold, økonomi, miljø og kultur. I dagens kunnskapssamfunn er kunnskap blitt den viktigste ressursen og drivkraften for innovasjon, og læring den viktigste prosessen for utvikling. Utvikling handler her om å legge til rette for betingelser og institusjoner som støtter opp under menneskers, samfunns og steders muligheter, potensial og kapasiteter. En bærekraftig utvikling er direkte knyttet til kunnskap og læring. Som mennesker og samfunn må vi lære oss veien til en bærekraftig utvikling. Dette betyr at vi må legge til rette for å utvikle de kunnskaper, ferdigheter og kompetanse som gjør det mulig å realisere bærekraftsmålene. Strategiene som er valgt forutsetter at det legges til rette for læringsprosesser og kunnskapsutvikling i hele fylket, fra barnehager til sykehjem, teknologibedrifter til reiselivsforetak, i bygder som i byer. Det som er det store spørsmålet, er imidlertid om vi har de riktige redskapene for å realisere strategien.

Hvilke typer kunnskap trengs?

Kunnskap gjennomsyrer alle deler av samfunnet, og er en ressurs for utvikling. Med et økende fokus i dag på utdanningens rolle for kreativitet, innovasjon og ny økonomisk vekst, er det en fare for at man glemmer å spørre hvilke typer kunnskap, ferdigheter og kompetanser som er nødvendige for å møte framtidas utfordringer i fylket. Det nye fokuset på kunnskap er knyttet til synet på kunnskap og skolesystemets rolle for å øke landets konkurranseevne i en stadig mer konkurransepreget, global økonomi. Utfordringen er, imidlertid, ikke å sikre ubegrenset økonomisk vekst, men å sørge for helse og livskvalitet for alle og bærekraftige former for produksjon og forbruk. Å møte disse utfordringene på gode måter er et arbeid som starter hjemme, i familien, der hvor man bor, og der skoler og barnehager er avgjørende. Dette blir ikke minst understreket i UNESCOs utdanningstiår for bærekraftig utvikling (2005–2014). Målet for utdanningstiåret er å integrere prinsipper, verdier og praksiser for bærekraftig utvikling inn i alle områder av utdanning og opplæring. I Norge har vi en handlingsplan for Utdanning for bærekraftig utdanning, men den er først og fremst fokusert på å støtte opp under naturfagene, og lite er gjort for å endre utdanningen i retning av bærekraftighet. 

Når politikere og regionalforskere, og planleggere, skriver om kunnskapens rolle for regional innovasjon, er det i hovedsak økonomisk verdiskapning og samarbeid med næringslivet som står i fokus. Det er et påfallende gap mellom det språket regionalforskere og politikere bruker og det språk utdanningsforskere bruker for å beskrive læringens betydning i samfunnet. Det kan virke som om man lever i ulike virkeligheter. Utdanningsforskere har tradisjonelt vært mest opptatt av den læringen som foregår i klasserommet, relativt isolert fra den kontekst og den sammenheng skolen står i. Regionalforskere på den andre siden er gjerne opptatt av makrostørrelser som befolkningsutvikling, økonomisk vekst og innovasjon i privat sektor og i industrien spesielt, og snakker seg varme om lærende regioner og lærende organisasjoner. Veldig få snakker om den læringen som foregår alltid, den uformelle læringen og samhandlingen som foregår overalt, til enhver tid, mellom mennesker.

Kulturelle hjørnesteiner 

Bærebjelken i kunnskapsøkonomien er kunnskap, læring og utdanning fra barnehage til voksenopplæring, både formell og uformell, ikke bare den delen som er produktiv i økonomisk forstand. I planstrategien for fylket (Bærekraftige Telemark) forstås kunnskap som samfunnets bærebjelke, framstilt som ”den kunnskapsmessige verdikjeden fra barnehage til universitet”, og her gjenspeiles et teknisk-instrumentelt kunnskapssyn, som reduserer kunnskapsutvikling til informasjon. Dette bør utfordres og erstattes av et helt annet og videre kunnskaps- og læringssyn, og man bør bruke helt andre metaforer, som gjenspeiler verdier hvor kunnskap og utvikling er mål i seg selv knyttet til menneskesyn, kulturell utvikling og dannelse.

Kunnskap og læring må ha andre formål enn kun å være rettet mot å bidra til økonomisk vekst og andre samfunnsmessige målsettinger. I tillegg til at kunnskap og læring er arbeids- og yrkesforberedende og en investering i framtida, må jo kunnskap og læring møte det enkelte menneskes behov. Kunnskap og læring handler om forvaltning av en arv, kultur, og overføring av kunnskaper av ulike slag fra en generasjon til den neste. Kunnskap og læring er i seg selv politisk, og kan bidra til å endre samfunnet. Målet med læring er å skape demokratiske deltakere i samfunnet. Det er dette som er våre felles, kulturelle hjørnesteiner for en bærekraftig framtid, forankret i verdier som mangfold, inkludering, solidaritet og demokratisk deltakelse.