I disse dager blir den industrielle kulturarven på Rjukan og
Notodden fremmet for Unescos liste over verdens kultur- og naturarv.
Begrunnelsen for å føre opp disse industristedene på verdensarvlista er
stedenes unike posisjon som representanter for Norges vannkraft og kjemiske
industri på begynnelsen av det 20. århundre. For nordmenn flest er Rjukan og
Notodden assosiert med Norsk Hydro og starten på det norske industrieventyret. I
tillegg finner vi også her mye av det mange assosierer med det typiske
Telemark: gamle gårdstun med bur og loft, tradisjonelle jordbrukslandskap,
vakker natur med store skoger, dype daler og høye, snøkledte fjell. Øvre
Telemark representerer slik en særegen blanding av det tradisjonelle og det
moderne, det gamle og det nye Norge. Geografen Tor Selstad har nettopp av denne
grunn omtalt Telemark som et delt fylke, men også et fylke som har alt (Selstad
2008).
Men alt dette er uttrykk for andres blikk på Telemark og de
stedene som er her. Telemark har en lang historie som reisemål og er blitt
nærmest et symbol for de bilder og forestillinger vi gjør oss av norsk nasjonal
natur og kultur. Hva betyr Telemark for dem som bor her? Hva betyr Notodden og
Rjukan for de barn og unge som vokser opp her? Hva mener de er viktig for
hjemstedene sine i framtida? Hva er et godt sted for dem som bor her, og hva i
all verden kan klimaomstilling handle om for dem?
Det har bodd folk i Telemark lenge. Bosettingen på Rjukan og
Notodden har ingen lang historie. Arbeid i Rjukans kraftkrevende industri
skapte grunnlag for byutvikling og industrielle leve- og tenkemåter. Notodden
og Rjukan er etablert som byer og steder gjennom utnyttelsen av fallende vann
til elektrisk energi. Det var tilgang til store mengder vannkraft som gjorde at
Norsk Hydro plasserte stor produksjon på Rjukan og Notodden. Disse stedenes
utvikling har på hele 1900-tallet vært bestemt av utviklingen i
hjørnesteinsbedriften Norsk Hydro. Tittelen på boken kommer delvis av denne
utviklingen, hvor industrien har vært hjørnesteinen for stedenes bærekraft. Uttrykket
hjørnesteinsbedrift innebærer at en bedrift alene er grunnlaget for liv og
utvikling, en av de viktige hjørnesteinene, for et steds evne til å videreføre
seg selv som samfunn. En hjørnestein er en del av en grunnmur og en
forutsetning for å kunne bygge og bo. Men hva slags grunnlag er det snakk om?
Er det økonomisk grunnlag alene, eller kan vi også snakke om kultur som et
grunnlag for bosetting og utvikling av gode steder?
En ensidig næringsstruktur vokste fram kjennetegnet av
dominansen av én type virksomhet, som spesialiserte seg på produksjon av ett produkt.
Steder med slik utvikling, som Rjukan og Notodden og flere andre steder i
Norge, fikk navnet ensidige industristeder (Hansen 1963, Hansen 1980, Fosso
1997, Hansen 2004 og Berg et al. 2004). Rjukan og Notodden opplevde rask vekst
med etableringen av Norsk Hydro, men har nå vært inne i mange tiår med
avindustrialisering. Norsk Hydro har ikke opprettholdt aktivitet i Øvre
Telemark. Dette har hatt store konsekvenser. Det er disse konsekvensene som er
utgangspunkt for forskningen denne boken bygger på.
Figur 1.1 Kart
over Tinn og Notodden (copyright: Geir Tandberg Steigan).
Når hjørnesteinsbedriftene ble borte, begynte behovet for
omstilling. Omstilling er et ord som brukes for å beskrive alle tiltak som har
som formål å gjøre det enklere for bedrifter, sysselsatte og steder å endre og
tilpasse seg. På Rjukan og Notodden begynte omstillingen da hjørnesteinsbedriftene
omlokaliserte virksomhet fra Øvre Telemark til Herøya og senere utlandet. Omstilling
beskriver behovet for store og komplekse endringer i samfunnet, ut over normale
samfunnsmessige endringer. Samfunn er alltid i endring, men noen ganger blir
endringene så store at det krever ekstraordinære tilpasninger og omstillinger. Omstilling
omtaler litt mer dramatiske forandringer i et samfunn.
Mye av det offentlige omstillingsapparatet i Norge har handlet
om å skape nye økonomiske muligheter for virksomheter og mennesker på ensidige
industristeder, slike som Rjukan og Notodden, slik at utviklingen blir
økonomisk bærekraftig. Da er næringspolitiske virkemidler viktige rettet mot
økonomiske foretak. Der hvor forskerne før tolket omstilling som et problem knyttet
til mangel på industriarbeidsplasser og sysselsetting, har forskningen etter
hvert også forstått omstilling som et videre samfunnsmessig problem, knyttet
til rådende meningsstrukturer, kulturelle identiteter og sosiale praksiser i
lokalsamfunnet (Fosso 1997, Hansen 2004). Eli Fosso forstår for eksempel omstilling
i lys av andre forhold enn foretaksrettet næringspolitikk. Hun har studert
hvilke livsmuligheter og begrensninger som fire generasjoner av unge har hatt
på det ensidige industristedet Årdal. Her har det vært viktig å forstå
omstilling i lys av endringer i utdanningens, arbeidets og stedets betydning
over tid og generasjoner.
Jeg har forstått omstilling i lys av forhold som ikke tidligere
har vært drøftet i sammenheng med omstilling av ensidige industristeder. Dette
er klimaendringene og den globale oppvarmingen. Jeg spør hva vi kan lære av
omstillingen av Rjukan og Notodden for arbeidet med klimaomstilling. Omstilling
forstår jeg som helhetlige endringsprosesser, som har økonomiske, miljømessige,
sosiale og kulturelle aspekter, som kan knyttes til både globale og lokale
forhold. I boken viser jeg hvordan steder som Rjukan og Notodden kan spille en
stor rolle også for klimaomstilling. Jeg vil vise hvordan god klimaomstilling
starter hjemme, det vil si på hjemstedet, der hvor folk bor. Sted blir dermed
et viktig begrep i denne boken.
Globale
klimaendringer: fra tilpasning til omstilling
Klimaet på jorda kommer i framtida til å bli varmere. Klimaendringer
er prosesser som har vært virksomme i lang tid, mye lenger enn det mennesker
som lever i dag, kan fortelle om. Klimaendringer kan være vanskelige å forstå i
et lokalt og tidsavgrenset perspektiv. Selv om det er store variasjoner
globalt, har det vært betydelige klimaendringer det siste hundre året. I vår
del av verden er vi ikke utsatt for dramatiske klimaendringer, selv om
ekstremvær og sterkere stormer er typiske eksempler på det vi kan vente oss med
et varmere klima her til lands. Klima er et mål på gjennomsnittet av
temperatur, nedbør, vind, havstrømmer, havtemperatur og havis regnet over en
tidsperiode på 30 år eller mer. Klima har sammenheng med hvordan været utvikler
seg, som er den bestemte verdien av temperatur, nedbør, vind, havstrømmer,
havtemperatur og havis på et mer avgrenset tidsrom, for eksempel over en time
eller en dag.
Det er nå allment anerkjent at det er menneskenes levemåter
på jorda som påvirker klimaendringene mer enn andre faktorer. Det er også
bakgrunnen for at den geologiske tidsalderen som vi lever i, har fått navnet Anthropocene
etter menneskenes innvirkning (Crutzen og Stoermer 2000, Crutzen 2002). Vår
tidsalder er kjennetegnet ved at det er mennesket som er blant de viktigste drivkreftene
til endringer på jorda. Navnet Anthropocene kommer fra ordet anthropos, som
betyr menneske. Ordet kan slik antyde at samfunnet som helhet og menneskene som
bor på jorda, må ta et større ansvar for jordas utvikling.
Klimaendringer er globale og måles i en stor skala,
nasjonalt og globalt. Vi vet at klimaendringene er globale, og det betyr også
at de vil påvirke alle steder, på en eller annen måte. Det er i hovedsak de
industrialiserte landene med menneskeskapte klimagassutslipp som er hovedårsak
til klimaendringer. Konsekvensene av klimaendringer vil ikke være like over alt.
Det blir hevdet at noen steder blir tapere mens andre steder blir vinnere. De
steder som er dobbelt utsatt, er de som merker de negative effektene av både
globalisering og klimaendringer best (O’Brien og Leichenko 2000). De steder som
vinner på klimaendringene, er de som merker de positive endringene i
temperatur, nedbør, vind. Slike fordeler kan også påvirke samfunnsutviklingen
ved å legge grobunn for økt produktivitet i jordbruket, økt ressurstilgang (mer
vann) eller mindre naturødeleggelser (eller flom), eller andre forhold som
mindre behov for fyring om vinteren og mindre utgifter til snøbrøyting. De
stedene som taper på klimaendringene, er de som merker de største ulempene, som
for mye regn og for kraftig regn som gir flom, mens for høye temperaturer gjør
at jordbruksjord tørker ut. Noen mener at det er de høyereliggende områdene i
verden som vil merke den sterkeste globale oppvarmingen, og at de subtropiske
områdene vil få størst nedbør.
Effektene er ujevnt fordelt geografisk og sosialt. Ulike
økosystemer, samfunnssektorer og sosiale grupper har ulik sårbarhet når de blir
eksponert for klimaendringene. Hvor sårbar man er, handler om hvor stor
muligheten er for å bli negativt berørt av klimaendringer (O’Brien mfl. 2012).
Det kan faktisk være slik at de mest sårbare gruppene ikke finnes i de
fattigste delene av verden. Fattige grupper kan bo i produktive miljøer, mens
ressurssterke grupper kan være sårbare om de lever i miljøer med stor mulighet
for å bli negativt berørt av klimaendringer.
I Norge forventer man at klimaendringene vil føre til høyere
temperaturer, mer regn, kortere snøsesong, et høyere havnivå og større stormflo.
Det blir «mer vær» og mer vått. Det vil ganske sikkert komme mer regnflom,
jorderosjon og skred forårsaket av kraftig regn og våtere klima. Siden klimaet blir
varmere, vil også tregrensen stige, og planter og dyr på fjellet vil bli mer
sårbare. Noen positive konsekvenser kan kanskje også forekomme. Vi kan få økt
produksjon av noen landbruksprodukter og kanskje også mer vannkraftproduksjon
(O’Brien mfl. 2012).
Klimaendringene stiller mennesker og samfunn overfor store
utfordringer. I boken Klimatilpasning – hva betyr det for meg? (O’Brien et al.
2012) gir norske forskere noen svar og søker å utvide forståelsen av hva
klimatilpasning kan være. Det er behov for tiltak som reduserer
klimagassutslippene i tillegg til en direkte tilpasning til klimaendringer. Som
oftest viser klimatilpasning til tekniske forbedringer, endringer i drift,
forskrifter, regelverk og planer, som når byggeforskrifter endres eller veinettet
blir utbedret for å håndtere flom og ras. Det er viktig å kunne forebygge
skader og ødeleggelser av mer flom og nedbør på steder som er mest utsatt. For
slike tiltak trengs helhetlige løsninger og systemer som ser mange forhold i
sammenheng. Men klimatilpasning handler også om hvordan samfunnsutviklingen
påvirker muligheter og begrensninger for tilpasning blant mennesker og grupper.
Om vi tenker enda større, handler klimatilpasning om hvilken samfunnsutvikling
vi ønsker oss, og hvilke verdier som skal ligge til grunn for
samfunnsutviklingen.
Samtidig hevdes det at klimaendringer ikke er noe som kan
fikses og repareres på enkle måter (Hulme 2009). Szersynski og Urry (2010)
viser at hva samfunnet gjør, er avgjørende, og klimaendringene vil kreve at
også samfunns- og kulturfagene må tenke helt nytt, utvikle nye teorier og
metoder for å forstå klimatilpasning (Palsson mfl. 2012). Klimaendringene er
med andre ord et fenomen som krever helt nye tilnærminger. Økonomer og
naturvitere har stått bak det meste av forskningen om klimaendringer. Det er
naturlig at den kunnskapen vi har om hva klimaendringer er, er formet av disse
fagenes forståelser og perspektiver (ibid. Bjurstrom og Polk 2011). Ulike fag
har ulike teorier og metoder, og dette påvirker både hvordan klimaendringer
forstås, og hvilke løsninger og tiltak som foreslås.
Det er hevdet at selve forståelsen av klimaendringer er
formet av bestemte ideer eller metaforer, som preger hva som siden skrives og
tenkes. Det har for eksempel vært typisk å ramme inn forståelsen av
klimaendringer ved hjelp av krise- og katastrofemetaforen (O’Neill mfl. 2010). Journalister
er flinke til å bruke slike metaforer, som når avisene bruker ordet «klimakrise»
med krigstyper på førstesiden. Samtidig er dette en del av klimaendringenes
helhetlige bilde, fordi det har kommet mer fokus på hvilke psykologiske
mekanismer som settes i sving som reaksjoner på klimaendringer.
Selvrettferdighet er en typisk psykologisk reaksjon på
klimaendringer. Miljø- og klimaaktivister blir gjerne selvrettferdige, nærmest
moralister, i sin iver etter å forandre folks levevaner. Kjøttfrie mandager har
noen steder eller i noen sosiale miljøer blitt til sosial tvang. En annen
typisk reaksjon er apati (Rust 2004). Det er ikke vanskelig å se begge disse
reaksjonene uttrykt i offentligheten. Politikerne faller mot apati og er redde
for å irritere selvgode og velfødde nordmenn. Vi liker vår velstand og det gode
liv. Vi fortsetter å booke flybilletter som før, avisene er fulle av reklame
for all verdens produkter som vi godt kunne klare oss uten, og vi kjøper varer
i butikken uten å tenke over hvor og hvordan produktet har havnet der, og uten
å tenke på hvor restene havner. Det er ingen sammenheng mellom det vi vet er
riktig, og det som skjer rundt oss. Psykologene kaller denne erfaringen kognitiv
dissonans. Hvorfor forandre på noe som helst? Hvilken forskjell gjør lille meg?
Vi leser stadig i avisene at vi alle må gjøre forandringer i samfunnet for å
bremse, stoppe og reversere en global temperaturstigning. Det er vanskelig å
vite hva man som enkeltperson kan gjøre fordi problemet virker så stort. Hver
enkelt sitt bidrag kan virke bare som en dråpe i havet.
Bak både apati og selvrettferdighet ligger et relativt
negativt menneskesyn. Her avdekkes et syn på at mennesker egentlig er ute av
stand til å ta ansvar eller gjøre noe uten å ha mørkemenn hengende over seg,
eller forandre seg uten økonomiske eller andre virkemidler. Jeg mener i likhet
med Mary-Jayne Rust (2004) at dette menneskesynet skjuler et grunnleggende
ubehag knyttet til det moderne livets grådighet og overforbruk, og fortrengt
sorg og smerte over å se at naturen forringes, ødelegges og utbyttes. Den
globale oppvarmingen er et speil som viser baksiden av vårt gode liv her i den
vestlige verden. Er det mulig å forene endring i leve- og tenkemåter med et
positivt menneskesyn?
Ingen fag har teorier og metoder som gir enerett til
sannheten om verken klimaendringer eller andre forhold i samfunnet. Det er et
faktum at vi har mer enn nok kunnskap i verden til å vite at klimatilpasning er
nødvendig, men slik tilpasning har ikke kommet ennå. Kanskje må vi undersøke
problemet på helt nye måter. Vi kan ikke studere klimatilpasning i samfunnet på
samme måte som vi studerer klimasystemets virkemåte. Hva klimaendringer betyr
for folk, kan ikke forstås og analyseres ved å bruke klimamodeller, tekniske
måleinstrumenter og GPS. Forskerne vet ikke så veldig mye ennå om hva
klimaendringer betyr for mennesker, og hvilke endringer det får for menneskers
og samfunns selvforståelser. Vi vet at klimaendringer får innvirkning på slike
selvforståelser, men ikke på hvilke måter og hva som er reelle mekanismer for
klimatilpasning. Global oppvarming er kanskje noe annet og mer enn et problem
som må løses. Kanskje avhenger løsningen av hvordan vi forstår problemet.
Kanskje er ikke problemet et problem, men en mulighet, og avhengig av en
positiv innramming?
Mange tenker nok at klima er svært abstrakt og vanskelig å
forstå. I min forskning har jeg vært interessert i å undersøke noe av det som
jeg mener er viktig for å fremme klimatilpasning, nemlig kultur. Det hevdes at
kultur er viktig i klimatilpasning (Adger et al. 2013, Adger 2007). Foreløpig
har ikke myndighetene rundt om i verden tatt tilstrekkelig hensyn til de
kulturelle aspektene ved klimaendringer. Kanskje er kultur en viktig nøkkel for
å få fart på klimatilpasningen. Vi vet at det er viktig at store, politiske
løsninger må være «koblet på» det som betyr noe for folk flest, der folk bor og
for de stedene der folk bor (Adger et al. 2013). Politiske tiltak og
beslutninger må ha legitimitet og må oppfattes som gode og fornuftige.
Klimaendringer er ikke noe vi kan «tro» på eller ikke, selv
om vi ikke kan «se» endringene direkte, sånn på det jevne. Klimaendringene er
reelle, enten vi erkjenner dem eller ikke. Her må vi som regel bare stole på
forskerne som forteller oss at klimaendringene er reelle. De fleste av oss har
ikke de kunnskaper eller ferdigheter i vitenskapelig metode som skal til for å
bekrefte eller avkrefte klimaforskernes kunnskap. Vi må ha tillit til at når
alle er enige i at dette er sann kunnskap, må vi forholde oss til det. For å
hjelpe med å gjøre det abstrakte og reelle mer konkret vil jeg lage et
begrepsskille. Selv om det er problematisk, vil jeg skille mellom objektive og
subjektive klimaendringer. Objektive klimaendringer er endringer i klima som
faktisk skjer, selv om vi mennesker ikke er bevisst disse, mens subjektive
klimaendringer viser til erkjennelsen av at klimaendringer finner sted.
Klimaendringene handler slik ikke bare om faktiske endringer i menneskers
omgivelser, men også om forståelsen, fortolkningen, og de oppfatninger som
finnes av klimaendringene.
Å koble klimaendringer med kultur handler slik om å forstå
noe abstrakt og vanskelig som noe konkret, i det som er meningsfylt for folk.
Det å være «koblet på» klimaendringer handler først og fremst om å forstå klimaendringer
som en del av vårt hverdagsliv. Hva betyr klimaendringer for vanlige, daglige
rutiner og gjøremål, som det å lage handleliste og velge hvor man skal reise i
ferien, eller hvem man gifter seg med eller hva slags utdanning man velger? Hva
betyr klimaendringer for hvor man velger å bo, hva slags bil man kjører eller
om man er for eller imot jakt på ulv? Hva har klimatilpasning med å si ja eller
nei til asylmottak på hjemstedet? Hva har klimatilpasning å gjøre med alt
dette? Kanskje noe, kanskje lite, men kanskje også alt dette og mye annet også,
dersom vi forestiller oss at klimaendringer er en del av menneskers
hverdagsliv. Enten vi tenker over det eller ikke, blir klima slik en del av de
økologiske sammenhengene hver av oss står i, som vi kan tydeliggjøre for oss
selv og andre og være ansvarlige for.
Klimaendringene kan slik forstås som å noe som er dypt
innvevd i eksisterende tanke- og handlemåter både i samfunnet og i
vitenskapene. Klimatilpasning handler slik om kultur i bred forstand, hvor
kultur er å forstå som meningsinnholdet i sosiale fellesskap, og det som gjør
kommunikasjon mellom mennesker mulig. Vi må vite mer om hva som er de
kulturelle og sosiale betingelser for klimatilpasning, hvor kultur er aspekter
ved all menneskelig virksomhet, all sosial samhandling, både i arbeid, fritid,
i samfunnet, organisasjoner og institusjoner. Klima blir slik kultur forstått
som erfaringer, sosiale praksiser, hverdagsliv og livsverden, og av og til noe
som ikke lar seg uttrykke språklig. Jeg mener at de virkelig viktige
spørsmålene om hvem mennesket er, og hvor vi utvikler oss, ikke er mulig å
skille fra våre relasjoner til omgivelsene, til steder og landskap (se også
Abram 1996). Mennesker inngår i en sømløs vev av liv på jordkloden. Klimaet er
en del av denne sømløse veven. Løsningene på klimaendringene er dypt forankret
i våre bilder av oss selv og naturen, i livsstil og handlingsmønstre, i våre
kulturelle verdier. Klimatilpasning er mulig uten å falle mot apati eller
selvrettferdighet. Jeg tror det handler mye om å anerkjenne at mennesker er en
del av en større sammenheng.
Her tenker jeg at det er viktig å lage et bedre språk og
utvikle nye begreper, som passer for oss og som tar utgangspunkt i vår egen
kultur og levemåte. Kanskje er «tilpasning» ikke et godt nok ord å bruke på
norsk, fordi det er ikke noe i dette ordet som nødvendigvis knytter det til
endringer i kultur. Derfor vil jeg bruke ordet klimaomstilling heller enn
klimatilpasning, for å invitere til en bredere diskusjon til hvordan vi som
enkeltmennesker og samfunnet som helhet skal forholde oss til klimaendringer. Og
fordi omstilling er et begrep som mange vil ha et forhold til, spesielt i de
områdene av Norge som denne boken handler om. Vi kan bruke begrepet
klimaomstilling for å uttrykke behovet for en annen forståelse av menneskers
plass i verden og for en klimaomstilling i samfunnet.
I en tid hvor kulturelle verdier er i endring, og hvor
flerkultur og mangfold preger dagsorden, er det viktig å innse at folk flest
ikke vil ha pådyttet hva som er riktige holdninger og korrekt forbruk fra mennesker
som mener seg å ha funnet Svaret med stor S på hva vi skal gjøre med
klimaendringene. Jeg vil legge vekt på å formidle menneskers mulighet til
endring. Vi trenger kunnskap og politiske alternativer som kan bidra til
nødvendige endringer i livsstil og kultur uten å ty til spådommene til mørkemenn
og andre dommedagsprofeter. Dette handler om menneskesyn. Jeg foreslår at i
stedet for å se kultur som begrensning, bør vi se på kultur som en ressurs og
en nødvendig betingelse for å møte behovet for klimaomstilling. Kanskje er det
slik at det i et ressursperspektiv er mer konstruktivt å forstå klimaomstilling
og klimaendringer som en mulighet.
Vi har i dag nok kunnskap til å begrunne nødvendigheten av
klimaomstilling i samfunnet, men tilstrekkelig klimaomstilling har foreløpig
ikke funnet sted. Omstillingen har ikke kommet særlig langt i Norge når det
gjelder tilpasning til klimaendringer. Klimaendringene gjør at vi må se på
omstillingsproblematikken med nye øyne. Boken er ikke et bidrag til å forklare
hvorfor tilpasninger ikke har kommet, men et forsøk på å utvikle redskaper – gjennom
fokus på utdanning og læring og kulturelle endringer mer generelt – for klimaomstilling.
I denne boken ses kultur som både problem og mulighet, med fortolkning og
endring av kulturelle verdier og identiteter i fokus med hjemstedet som en
integrerende ramme.
Folk som lever her i dag, må finne nye måter å forholde seg klimaendringer:
Hvordan skal vi i Norge forstå vår industrielle nære fortid som en bidragsyter
til de globale klimaendringene? Hva skal det bety for oss at noen steder blir
negativt eksponert for klimaendringer? Hva skal vi begrunne livet vårt med, for
å skape en bærekraftig framtid ikke bare økonomisk, sosialt og miljømessig, men
også kulturelt? Hva skal vi leve for? Hva som vil skje med Rjukan og Notodden,
og lokale muligheter for klimaomstilling, handler i stor grad om menneskesyn og
valg av kulturelle verdier for samfunnsutviklingen (Birkeland 2008).
Kan vi lære noe om klimaomstilling av Rjukan og Notodden? Det
kan vi gjøre ved å lære av disse stedenes geografi og historie. Dette er steder
som har lang erfaring med omstilling og endring, som både problem og mulighet.
Dette gjør kultur interessant både som hinder for handling og omstilling. Klimaomstilling
er, akkurat som historie og kultur, fenomener som fortolkes lokalt og gis lokal
betydning. Klimaomstilling er altså et kulturelt fenomen.
---
Innholdet
i boken
De tre første kapitlene gjennomgår sentrale begreper som
sted, landskap og kultur, med vekt på steder og landskap som arv fra fortida. Kapittel
2 drøfter stedsbegrepet i lys av globalisering, fordi alle steder i dag står i
sammenheng med andre steder i verden gjennom globaliseringsprosessene. Sted
forstås i utgangspunktet som tredelt: som bestemte lokaliteter, som menneskers
helhetlige omgivelser og som et aspekt ved menneskers kultur og identitet. I
kapitlet drøftes Doreen Masseys globale stedsbegrep med utgangspunkt i at vi
trenger et stedsbegrep som favner både lokale og globale aspekter for
tilpasning til klimaendringer. Jeg utvikler det globale stedsbegrepet slik at sted
blir mer «levd» enn «tenkt», det vil si mer knyttet til det mennesker gjør på
steder, enn hva mennesker tenker om steder. Sted er et begrep som knytter
sammen her og der, det kjente og det fremmede, det universelle og det
partikulære. Sted er et begrep som gjør det mulig å forstå menneskers liv og
vilkår, utvikling og muligheter, i et helhetlig perspektiv. Dette gjør det til
et spennende didaktisk utgangspunkt for undervisning og læring om bærekraftig
utvikling. Dette skal jeg utdype i flere kapitler.
Mange som har skrevet om sted, har ikke vært veldig tydelige
på hvilken rolle naturen har for hvordan steder utvikler seg. I kapittel 3 blir
dette utforsket videre med utgangspunkt i at steder også kan forstås som
landskap. Her stilles spørsmålet: Hvordan kan vi forstå steder som skapt av
prosesser både i naturen og i samfunnet? Med utgangspunkt i at naturen alltid
er sosial, presenteres en forståelse av landskap og sted som helhetlige
naturkulturer, inspirert av teori om kulturblanding. Her forstås sted som
naturkultur, og dette eksemplifiseres med en framstilling av de lange linjene
og landskapsdannende prosessene i Tinn og Notodden, fra istida til vår tid.
Denne framstillingen tar spesielt opp de endringene som fant sted i overgangen
til industrisamfunnet med en helt ny form for naturkultur: industrilandskapet.
Det industrilandskapet som er skapt, blir så drøftet i lys av Den europeiske landskapskonvensjonen
med utgangspunkt i at landskapet er vår felles arv og utgangspunkt for vern,
forvaltning og planlegging, med utdanning og læring som en viktig arena for
iverksetting.
Med utgangspunkt i Landskapskonvensjonens begrep om landskap
som alles landskap (hverdagslandskapet), undersøker kapittel 4 Rjukans
industrilandskap i lys av et maktperspektiv på kultur. Her har jeg ønsket å
vise hvordan stedsfortellinger skaper kulturelle mønstre og strukturer, som
ordner betydninger av hva som er viktig, slik som forskjellen mellom natur og
kultur.
Stedsfortellinger er en del av vår kulturarv, og jeg
fokuserer på industrialismen som en hegemonisk ideologi som har virket i
stedsfortellingene om Rjukan. Ideologien har virket legitimerende på en bestemt
måte å ordne forholdet mellom natur og kultur på i det moderne,
industrialiserte Norge. Fortellingen om Rjukans utvikling begynner som et
eventyr, et industrieventyr og et sted med framtid, men går så over til å bli
en undergangsfortelling, med et sted som ikke lenger har noen framtid. Kapitlet
avsluttes med noen refleksjoner rundt mulighetene for å skrive fortellingen om
Rjukans framtid på nye måter.
Nye fortellinger skapes hver dag i Tinn og Notodden. Kapittel
5–9 drøfter ulike aspekter av denne tematikken med utgangspunkt i erfaringer
fra Tinnsjøprosjektet i Tinn og videre forskning på Notodden.
Kapittel 5 fokuserer på den betydning sted har for det å bli menneske, hvordan
mennesker (barn og unge) skaper steder, og de konsekvensene dette har for
undervisning og læring. I kapittel 5 er det betydningen av sted for
sosialisering og dannelse som står i sentrum. Jeg poengterer at sted i
kulturell forstand er todelt. Sted er både en betingelse for menneskelig
dannelse og læring og samtidig et mål for læring. Her er stedspedagogikk
relevant, med stedbasert og stedsorientert læring som undervisningsmetoder. Her
ses sted som både mål og middel for opplæringen, som flytter fokus fra tekster
til steder. Dette gir både barn og voksne en mulighet til å se sine egne
ressurser og kunnskaper som gyldige og relevante. Verdien ligger i at læringen
blir forankret i lokalsamfunnet på en måte som gjør at elevene kan se
relevansen av det de lærer, og derfor kan bli mer motivert for læring og
utvikling. Gjennom arbeid med lokalt læringsstoff blir både elever og lærere
invitert til en større samtale om hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hvor vi
går, gjennom de fortellinger vi gjør om sted. Dette gir en mulighet til å endre
de fortellingene vi forteller om et sted, og bli mer bevisst på at hver enkelt
av oss er både deltaker og aktør i stedsutvikling.
Kapittel 6 tar for seg hvilke konsekvenser ideene i forrige
kapittel får for utforming av lærerrollen. Noen av disse konsekvensene er behovene
for økt kulturforståelse og kompetanse i å analysere lokale prosesser. Læreres
egne refleksjoner rundt arbeid med stedbasert læring i Tinn kommune er utgangspunkt
for drøfting av slike kompetanser. Her har jeg også hentet nye perspektiver på
kulturplanlegging og kulturarbeiderrollen for forståelser av en utvidet
lærerrolle. Kapittel 7–9 dokumenterer og analyserer konkrete
undervisningsopplegg som ble prøvd ut i Tinn og Notodden. I kapittel 7 blir et
konkret samarbeid om et undervisningsopplegg mellom Atrå barneskole og et
lokalt historielag utgangspunkt for drøfting av vurdering av læring når
hjemstedet er pensum. Kapittel 8 og 9 tar utgangspunkt i erfaringer fra forskning
sammen med en lærer og hans klasse ved Notodden ungdomsskole. Kapittel 8 har
utdanning for bærekratig utvikling i fokus, og jeg drøfter kritisk her den avgrensningen
handlingsplanen for utdanning for bærekraftig utvikling har fått i Norge. Jeg
spør hvilke spesifikke kunnskaper, kompetanser og ferdigheter for bærekraftig
utvikling kan bestå av dersom det er kunnskap om steder (helhetlige
naturkulturer) som er målet. Kapittel 9 tar denne problematikken videre med
utgangspunkt i et behov for å utvikle mer elevaktive og utforskende
arbeidsmåter i samfunnsfag innen rammen av utdanning for bærekraftig utvikling.
Her er utgangspunktet at barn og unge har rett til medvirkning i planlegging og
demokratisk deltakelse i samfunn. Bærekraftighet står i sentrum for en
demokratiopplæring som også ivaretar hensynet til steder, som menneskers nære
livsmiljø.
Kapittel 10 oppsummerer bokens innhold, med fokus på
forståelsen av kultur som en fjerde bærebjelke i bærekraftsforståelsen og
kultur som selve grunnlaget og betingelsen for å realisere målene om en
bærekraftig utvikling og dermed klimaomstilling. Sosial læring står i sentrum
for dette arbeidet, som vi kan forstå som lokalsamfunns kulturelle
hjørnesteiner. Kulturell bærekraft er slik et normativt begrep og et etisk
ideal, noe å etterstrebe som et pågående prosjekt, ikke noe man endelig kan nå.
Det er et begrep som kan hjelpe oss til å leve godt med våre omgivelser på en
slik måte at både vi og alle de andre som lever andre steder, kan opprettholde
livet og utvikle oss på gode måter.
