Dagbladet, Tirsdag 23.10.2007, 11:29, oppdatert 11:57
Erling Fossen
retter fokus på det totalitære økosamfunnet. Mange miljøvernere blir lett
oppfattet som selvrettferdige. Innenfor deler av miljøbevegelsen har det
historisk sett vært tendenser til totalitær tenkning. Dette er rester etter det
tjuende århundres mer destruktive sider.
I dag vil ikke folk flest ha pådyttet riktige holdninger og korrekt forbruk fra mennesker som mener seg å ha funnet de riktige svarene om miljø og klima.
Fossen har rett i deler av miljøbevegelsen bidrar til å skape manglende selvtillit på vegne av mennesket. Det som mangler, er en diskurs om nødvendige endringer i livsstil og kultur uten å ty til spådommene til mørkemenn og andre dommedagsprofetier. Dette handler om menneskesyn.
Selvrettferdighet er en typisk reaksjon på miljøkrisen. En annen typisk reaksjon er apati.
Det er ikke vanskelig å se disse reaksjonene uttrykt i offentligheten. Politikerne faller mot apati og er redde for å irritere selvgode og velfødde nordmenn. Vi liker vår velstand og det gode liv. Vi fortsetter å booke flybilletter som før, avisene er fulle av reklame for all verdens produkter som vi godt kunne klare oss uten, og vi kjøper varer i butikken uten å tenke over hvor og hvordan produktet har havnet der, uten å tenke på hvor restene havner. Det er ingen sammenheng mellom det vi vet er riktig, og det som skjer rundt oss. Hvorfor forandre på noe som helst? Hvilken forskjell gjør lille meg? Bak både apati og selvrettferdighet ligger relativt negative menneskesyn: mennesker er egentlig ute av stand til å ta ansvar uten å ha mørkemenn hengende over seg, eller forandre seg uten økonomiske virkemidler.
Jeg tror dette menneskesynet skjuler et grunnleggende ubehag knyttet til det moderne livets grådighet og overforbruk, og fortrengt sorg og smerte over å se at naturen forringes, ødelegges og utbyttes.
Hvordan skal vi tenke og hva skal vi gjøre? Menneskers forhold til naturen er et psykologisk spørsmål, i tillegg til mye annet. Miljøkrisen har også psykologiske årsaker og virkninger. Er de psykologiske modeller vi har av mennesket, av personlighet og psykologiske prosesser gyldige for å møte miljøkrisen?
Harold Searles var forut for sin tid og skrev allerede i 1960 at naturen blir sett som irrelevant for menneskers personlighet og for psykiske lidelser, som om menneskelivet leves i et vakuum, og som om mennesket var alene i universet.
Jeg mener at de virkelig viktige spørsmålene om hvem mennesket er, hvordan vi blir til, hvorfor vi lider og hvordan vi blir helbredet, ikke er mulig å skille fra våre relasjoner til omgivelsene. Kildene til, og løsningene på, miljø- og klimaproblemer er dypt forankret i våre bilder av oss selv og naturen, i livsstil og handlingsmønstre.
Mennesker er nært knyttet til omgivelsene i kraft av å være en del av disse, men i moderne samfunn er det en mangel på forståelse av slike sammenhenger. Vi bør skrive om våre teorier om menneskers sosialisering, utvikling og individuering. De modeller av mennesker vi har i dag bygger på et vitenskapelig skille mellom subjektive og objektive virkeligheter. Et skille mellom menneskelige ”subjekter” og naturlige ”objekter” gjør det mulig å holde fast på oppfatningen av natur som noe som kan nytes, brukes, forbrukes og manipuleres. Men mennesker blir mennesker i både menneskelige og mer-enn-menneskelige relasjoner og prosesser. Vår menneskelige eksistens er forankret i omgivelsene, det vil si i natur, sted og kropp. Dette er de materielle betingelsene for liv.
Det er mulig å bygge bro mellom miljøkrisen og hverdagsliv uten å falle mot apati eller selvrettferdighet. Jeg tror det handler mye om å anerkjenne at mennesker er en del av en større og naturgitt sammenheng. Å anerkjenne dette større fellesskapet kan endre våre forståelser av helse og velferd både for mennesker og miljø.
Helse er ikke bare noe som angår mennesker og samfunn. Helse og velferd stopper ikke ved kroppen og det sosiale livet, men strekker seg ut mot natur og miljø. Menneskelig helse har sammenheng med hvor godt mennesker forstår sitt forhold til naturen og sin rolle i forhold til biologiske og andre livsprosesser.
Naturens helse har sammenheng med hvor godt mennesker og samfunn er i stand til å endre sine handlemåter, livsstiler og politikk i forhold til miljøet – altså hvor godt samfunn er i stand til å forbedre den økologiske bærekraften.
I dag vil ikke folk flest ha pådyttet riktige holdninger og korrekt forbruk fra mennesker som mener seg å ha funnet de riktige svarene om miljø og klima.
Fossen har rett i deler av miljøbevegelsen bidrar til å skape manglende selvtillit på vegne av mennesket. Det som mangler, er en diskurs om nødvendige endringer i livsstil og kultur uten å ty til spådommene til mørkemenn og andre dommedagsprofetier. Dette handler om menneskesyn.
Selvrettferdighet er en typisk reaksjon på miljøkrisen. En annen typisk reaksjon er apati.
Det er ikke vanskelig å se disse reaksjonene uttrykt i offentligheten. Politikerne faller mot apati og er redde for å irritere selvgode og velfødde nordmenn. Vi liker vår velstand og det gode liv. Vi fortsetter å booke flybilletter som før, avisene er fulle av reklame for all verdens produkter som vi godt kunne klare oss uten, og vi kjøper varer i butikken uten å tenke over hvor og hvordan produktet har havnet der, uten å tenke på hvor restene havner. Det er ingen sammenheng mellom det vi vet er riktig, og det som skjer rundt oss. Hvorfor forandre på noe som helst? Hvilken forskjell gjør lille meg? Bak både apati og selvrettferdighet ligger relativt negative menneskesyn: mennesker er egentlig ute av stand til å ta ansvar uten å ha mørkemenn hengende over seg, eller forandre seg uten økonomiske virkemidler.
Jeg tror dette menneskesynet skjuler et grunnleggende ubehag knyttet til det moderne livets grådighet og overforbruk, og fortrengt sorg og smerte over å se at naturen forringes, ødelegges og utbyttes.
Hvordan skal vi tenke og hva skal vi gjøre? Menneskers forhold til naturen er et psykologisk spørsmål, i tillegg til mye annet. Miljøkrisen har også psykologiske årsaker og virkninger. Er de psykologiske modeller vi har av mennesket, av personlighet og psykologiske prosesser gyldige for å møte miljøkrisen?
Harold Searles var forut for sin tid og skrev allerede i 1960 at naturen blir sett som irrelevant for menneskers personlighet og for psykiske lidelser, som om menneskelivet leves i et vakuum, og som om mennesket var alene i universet.
Jeg mener at de virkelig viktige spørsmålene om hvem mennesket er, hvordan vi blir til, hvorfor vi lider og hvordan vi blir helbredet, ikke er mulig å skille fra våre relasjoner til omgivelsene. Kildene til, og løsningene på, miljø- og klimaproblemer er dypt forankret i våre bilder av oss selv og naturen, i livsstil og handlingsmønstre.
Mennesker er nært knyttet til omgivelsene i kraft av å være en del av disse, men i moderne samfunn er det en mangel på forståelse av slike sammenhenger. Vi bør skrive om våre teorier om menneskers sosialisering, utvikling og individuering. De modeller av mennesker vi har i dag bygger på et vitenskapelig skille mellom subjektive og objektive virkeligheter. Et skille mellom menneskelige ”subjekter” og naturlige ”objekter” gjør det mulig å holde fast på oppfatningen av natur som noe som kan nytes, brukes, forbrukes og manipuleres. Men mennesker blir mennesker i både menneskelige og mer-enn-menneskelige relasjoner og prosesser. Vår menneskelige eksistens er forankret i omgivelsene, det vil si i natur, sted og kropp. Dette er de materielle betingelsene for liv.
Det er mulig å bygge bro mellom miljøkrisen og hverdagsliv uten å falle mot apati eller selvrettferdighet. Jeg tror det handler mye om å anerkjenne at mennesker er en del av en større og naturgitt sammenheng. Å anerkjenne dette større fellesskapet kan endre våre forståelser av helse og velferd både for mennesker og miljø.
Helse er ikke bare noe som angår mennesker og samfunn. Helse og velferd stopper ikke ved kroppen og det sosiale livet, men strekker seg ut mot natur og miljø. Menneskelig helse har sammenheng med hvor godt mennesker forstår sitt forhold til naturen og sin rolle i forhold til biologiske og andre livsprosesser.
Naturens helse har sammenheng med hvor godt mennesker og samfunn er i stand til å endre sine handlemåter, livsstiler og politikk i forhold til miljøet – altså hvor godt samfunn er i stand til å forbedre den økologiske bærekraften.
