Utdrag fra innledningen, i "Kulturelle hjørnesteiner", 2014

Omstilling av ensidige industristeder

I disse dager blir den industrielle kulturarven på Rjukan og Notodden fremmet for Unescos liste over verdens kultur- og naturarv. Begrunnelsen for å føre opp disse industristedene på verdensarvlista er stedenes unike posisjon som representanter for Norges vannkraft og kjemiske industri på begynnelsen av det 20. århundre. For nordmenn flest er Rjukan og Notodden assosiert med Norsk Hydro og starten på det norske industrieventyret. I tillegg finner vi også her mye av det mange assosierer med det typiske Telemark: gamle gårdstun med bur og loft, tradisjonelle jordbrukslandskap, vakker natur med store skoger, dype daler og høye, snøkledte fjell. Øvre Telemark representerer slik en særegen blanding av det tradisjonelle og det moderne, det gamle og det nye Norge. Geografen Tor Selstad har nettopp av denne grunn omtalt Telemark som et delt fylke, men også et fylke som har alt (Selstad 2008).

Men alt dette er uttrykk for andres blikk på Telemark og de stedene som er her. Telemark har en lang historie som reisemål og er blitt nærmest et symbol for de bilder og forestillinger vi gjør oss av norsk nasjonal natur og kultur. Hva betyr Telemark for dem som bor her? Hva betyr Notodden og Rjukan for de barn og unge som vokser opp her? Hva mener de er viktig for hjemstedene sine i framtida? Hva er et godt sted for dem som bor her, og hva i all verden kan klimaomstilling handle om for dem?

Det har bodd folk i Telemark lenge. Bosettingen på Rjukan og Notodden har ingen lang historie. Arbeid i Rjukans kraftkrevende industri skapte grunnlag for byutvikling og industrielle leve- og tenkemåter. Notodden og Rjukan er etablert som byer og steder gjennom utnyttelsen av fallende vann til elektrisk energi. Det var tilgang til store mengder vannkraft som gjorde at Norsk Hydro plasserte stor produksjon på Rjukan og Notodden. Disse stedenes utvikling har på hele 1900-tallet vært bestemt av utviklingen i hjørnesteinsbedriften Norsk Hydro. Tittelen på boken kommer delvis av denne utviklingen, hvor industrien har vært hjørnesteinen for stedenes bærekraft. Uttrykket hjørnesteinsbedrift innebærer at en bedrift alene er grunnlaget for liv og utvikling, en av de viktige hjørnesteinene, for et steds evne til å videreføre seg selv som samfunn. En hjørnestein er en del av en grunnmur og en forutsetning for å kunne bygge og bo. Men hva slags grunnlag er det snakk om? Er det økonomisk grunnlag alene, eller kan vi også snakke om kultur som et grunnlag for bosetting og utvikling av gode steder?

 

En ensidig næringsstruktur vokste fram kjennetegnet av dominansen av én type virksomhet, som spesialiserte seg på produksjon av ett produkt. Steder med slik utvikling, som Rjukan og Notodden og flere andre steder i Norge, fikk navnet ensidige industristeder (Hansen 1963, Hansen 1980, Fosso 1997, Hansen 2004 og Berg et al. 2004). Rjukan og Notodden opplevde rask vekst med etableringen av Norsk Hydro, men har nå vært inne i mange tiår med avindustrialisering. Norsk Hydro har ikke opprettholdt aktivitet i Øvre Telemark. Dette har hatt store konsekvenser. Det er disse konsekvensene som er utgangspunkt for forskningen denne boken bygger på.

Figur 1.1            Kart over Tinn og Notodden (copyright: Geir Tandberg Steigan).

Når hjørnesteinsbedriftene ble borte, begynte behovet for omstilling. Omstilling er et ord som brukes for å beskrive alle tiltak som har som formål å gjøre det enklere for bedrifter, sysselsatte og steder å endre og tilpasse seg. På Rjukan og Notodden begynte omstillingen da hjørnesteinsbedriftene omlokaliserte virksomhet fra Øvre Telemark til Herøya og senere utlandet. Omstilling beskriver behovet for store og komplekse endringer i samfunnet, ut over normale samfunnsmessige endringer. Samfunn er alltid i endring, men noen ganger blir endringene så store at det krever ekstraordinære tilpasninger og omstillinger. Omstilling omtaler litt mer dramatiske forandringer i et samfunn.

Mye av det offentlige omstillingsapparatet i Norge har handlet om å skape nye økonomiske muligheter for virksomheter og mennesker på ensidige industristeder, slike som Rjukan og Notodden, slik at utviklingen blir økonomisk bærekraftig. Da er næringspolitiske virkemidler viktige rettet mot økonomiske foretak. Der hvor forskerne før tolket omstilling som et problem knyttet til mangel på industriarbeidsplasser og sysselsetting, har forskningen etter hvert også forstått omstilling som et videre samfunnsmessig problem, knyttet til rådende meningsstrukturer, kulturelle identiteter og sosiale praksiser i lokalsamfunnet (Fosso 1997, Hansen 2004). Eli Fosso forstår for eksempel omstilling i lys av andre forhold enn foretaksrettet næringspolitikk. Hun har studert hvilke livsmuligheter og begrensninger som fire generasjoner av unge har hatt på det ensidige industristedet Årdal. Her har det vært viktig å forstå omstilling i lys av endringer i utdanningens, arbeidets og stedets betydning over tid og generasjoner.

Jeg har forstått omstilling i lys av forhold som ikke tidligere har vært drøftet i sammenheng med omstilling av ensidige industristeder. Dette er klimaendringene og den globale oppvarmingen. Jeg spør hva vi kan lære av omstillingen av Rjukan og Notodden for arbeidet med klimaomstilling. Omstilling forstår jeg som helhetlige endringsprosesser, som har økonomiske, miljømessige, sosiale og kulturelle aspekter, som kan knyttes til både globale og lokale forhold. I boken viser jeg hvordan steder som Rjukan og Notodden kan spille en stor rolle også for klimaomstilling. Jeg vil vise hvordan god klimaomstilling starter hjemme, det vil si på hjemstedet, der hvor folk bor. Sted blir dermed et viktig begrep i denne boken.

Globale klimaendringer: fra tilpasning til omstilling

Klimaet på jorda kommer i framtida til å bli varmere. Klimaendringer er prosesser som har vært virksomme i lang tid, mye lenger enn det mennesker som lever i dag, kan fortelle om. Klimaendringer kan være vanskelige å forstå i et lokalt og tidsavgrenset perspektiv. Selv om det er store variasjoner globalt, har det vært betydelige klimaendringer det siste hundre året. I vår del av verden er vi ikke utsatt for dramatiske klimaendringer, selv om ekstremvær og sterkere stormer er typiske eksempler på det vi kan vente oss med et varmere klima her til lands. Klima er et mål på gjennomsnittet av temperatur, nedbør, vind, havstrømmer, havtemperatur og havis regnet over en tidsperiode på 30 år eller mer. Klima har sammenheng med hvordan været utvikler seg, som er den bestemte verdien av temperatur, nedbør, vind, havstrømmer, havtemperatur og havis på et mer avgrenset tidsrom, for eksempel over en time eller en dag.

Det er nå allment anerkjent at det er menneskenes levemåter på jorda som påvirker klimaendringene mer enn andre faktorer. Det er også bakgrunnen for at den geologiske tidsalderen som vi lever i, har fått navnet Anthropocene etter menneskenes innvirkning (Crutzen og Stoermer 2000, Crutzen 2002). Vår tidsalder er kjennetegnet ved at det er mennesket som er blant de viktigste drivkreftene til endringer på jorda. Navnet Anthropocene kommer fra ordet anthropos, som betyr menneske. Ordet kan slik antyde at samfunnet som helhet og menneskene som bor på jorda, må ta et større ansvar for jordas utvikling.

Klimaendringer er globale og måles i en stor skala, nasjonalt og globalt. Vi vet at klimaendringene er globale, og det betyr også at de vil påvirke alle steder, på en eller annen måte. Det er i hovedsak de industrialiserte landene med menneskeskapte klimagassutslipp som er hovedårsak til klimaendringer. Konsekvensene av klimaendringer vil ikke være like over alt. Det blir hevdet at noen steder blir tapere mens andre steder blir vinnere. De steder som er dobbelt utsatt, er de som merker de negative effektene av både globalisering og klimaendringer best (O’Brien og Leichenko 2000). De steder som vinner på klimaendringene, er de som merker de positive endringene i temperatur, nedbør, vind. Slike fordeler kan også påvirke samfunnsutviklingen ved å legge grobunn for økt produktivitet i jordbruket, økt ressurstilgang (mer vann) eller mindre naturødeleggelser (eller flom), eller andre forhold som mindre behov for fyring om vinteren og mindre utgifter til snøbrøyting. De stedene som taper på klimaendringene, er de som merker de største ulempene, som for mye regn og for kraftig regn som gir flom, mens for høye temperaturer gjør at jordbruksjord tørker ut. Noen mener at det er de høyereliggende områdene i verden som vil merke den sterkeste globale oppvarmingen, og at de subtropiske områdene vil få størst nedbør.

Effektene er ujevnt fordelt geografisk og sosialt. Ulike økosystemer, samfunnssektorer og sosiale grupper har ulik sårbarhet når de blir eksponert for klimaendringene. Hvor sårbar man er, handler om hvor stor muligheten er for å bli negativt berørt av klimaendringer (O’Brien mfl. 2012). Det kan faktisk være slik at de mest sårbare gruppene ikke finnes i de fattigste delene av verden. Fattige grupper kan bo i produktive miljøer, mens ressurssterke grupper kan være sårbare om de lever i miljøer med stor mulighet for å bli negativt berørt av klimaendringer.

I Norge forventer man at klimaendringene vil føre til høyere temperaturer, mer regn, kortere snøsesong, et høyere havnivå og større stormflo. Det blir «mer vær» og mer vått. Det vil ganske sikkert komme mer regnflom, jorderosjon og skred forårsaket av kraftig regn og våtere klima. Siden klimaet blir varmere, vil også tregrensen stige, og planter og dyr på fjellet vil bli mer sårbare. Noen positive konsekvenser kan kanskje også forekomme. Vi kan få økt produksjon av noen landbruksprodukter og kanskje også mer vannkraftproduksjon (O’Brien mfl. 2012).

Klimaendringene stiller mennesker og samfunn overfor store utfordringer. I boken Klimatilpasning – hva betyr det for meg? (O’Brien et al. 2012) gir norske forskere noen svar og søker å utvide forståelsen av hva klimatilpasning kan være. Det er behov for tiltak som reduserer klimagassutslippene i tillegg til en direkte tilpasning til klimaendringer. Som oftest viser klimatilpasning til tekniske forbedringer, endringer i drift, forskrifter, regelverk og planer, som når byggeforskrifter endres eller veinettet blir utbedret for å håndtere flom og ras. Det er viktig å kunne forebygge skader og ødeleggelser av mer flom og nedbør på steder som er mest utsatt. For slike tiltak trengs helhetlige løsninger og systemer som ser mange forhold i sammenheng. Men klimatilpasning handler også om hvordan samfunnsutviklingen påvirker muligheter og begrensninger for tilpasning blant mennesker og grupper. Om vi tenker enda større, handler klimatilpasning om hvilken samfunnsutvikling vi ønsker oss, og hvilke verdier som skal ligge til grunn for samfunnsutviklingen.

Samtidig hevdes det at klimaendringer ikke er noe som kan fikses og repareres på enkle måter (Hulme 2009). Szersynski og Urry (2010) viser at hva samfunnet gjør, er avgjørende, og klimaendringene vil kreve at også samfunns- og kulturfagene må tenke helt nytt, utvikle nye teorier og metoder for å forstå klimatilpasning (Palsson mfl. 2012). Klimaendringene er med andre ord et fenomen som krever helt nye tilnærminger. Økonomer og naturvitere har stått bak det meste av forskningen om klimaendringer. Det er naturlig at den kunnskapen vi har om hva klimaendringer er, er formet av disse fagenes forståelser og perspektiver (ibid. Bjurstrom og Polk 2011). Ulike fag har ulike teorier og metoder, og dette påvirker både hvordan klimaendringer forstås, og hvilke løsninger og tiltak som foreslås.

Det er hevdet at selve forståelsen av klimaendringer er formet av bestemte ideer eller metaforer, som preger hva som siden skrives og tenkes. Det har for eksempel vært typisk å ramme inn forståelsen av klimaendringer ved hjelp av krise- og katastrofemetaforen (O’Neill mfl. 2010). Journalister er flinke til å bruke slike metaforer, som når avisene bruker ordet «klimakrise» med krigstyper på førstesiden. Samtidig er dette en del av klimaendringenes helhetlige bilde, fordi det har kommet mer fokus på hvilke psykologiske mekanismer som settes i sving som reaksjoner på klimaendringer.

Selvrettferdighet er en typisk psykologisk reaksjon på klimaendringer. Miljø- og klimaaktivister blir gjerne selvrettferdige, nærmest moralister, i sin iver etter å forandre folks levevaner. Kjøttfrie mandager har noen steder eller i noen sosiale miljøer blitt til sosial tvang. En annen typisk reaksjon er apati (Rust 2004). Det er ikke vanskelig å se begge disse reaksjonene uttrykt i offentligheten. Politikerne faller mot apati og er redde for å irritere selvgode og velfødde nordmenn. Vi liker vår velstand og det gode liv. Vi fortsetter å booke flybilletter som før, avisene er fulle av reklame for all verdens produkter som vi godt kunne klare oss uten, og vi kjøper varer i butikken uten å tenke over hvor og hvordan produktet har havnet der, og uten å tenke på hvor restene havner. Det er ingen sammenheng mellom det vi vet er riktig, og det som skjer rundt oss. Psykologene kaller denne erfaringen kognitiv dissonans. Hvorfor forandre på noe som helst? Hvilken forskjell gjør lille meg? Vi leser stadig i avisene at vi alle må gjøre forandringer i samfunnet for å bremse, stoppe og reversere en global temperaturstigning. Det er vanskelig å vite hva man som enkeltperson kan gjøre fordi problemet virker så stort. Hver enkelt sitt bidrag kan virke bare som en dråpe i havet.

Bak både apati og selvrettferdighet ligger et relativt negativt menneskesyn. Her avdekkes et syn på at mennesker egentlig er ute av stand til å ta ansvar eller gjøre noe uten å ha mørkemenn hengende over seg, eller forandre seg uten økonomiske eller andre virkemidler. Jeg mener i likhet med Mary-Jayne Rust (2004) at dette menneskesynet skjuler et grunnleggende ubehag knyttet til det moderne livets grådighet og overforbruk, og fortrengt sorg og smerte over å se at naturen forringes, ødelegges og utbyttes. Den globale oppvarmingen er et speil som viser baksiden av vårt gode liv her i den vestlige verden. Er det mulig å forene endring i leve- og tenkemåter med et positivt menneskesyn?

Ingen fag har teorier og metoder som gir enerett til sannheten om verken klimaendringer eller andre forhold i samfunnet. Det er et faktum at vi har mer enn nok kunnskap i verden til å vite at klimatilpasning er nødvendig, men slik tilpasning har ikke kommet ennå. Kanskje må vi undersøke problemet på helt nye måter. Vi kan ikke studere klimatilpasning i samfunnet på samme måte som vi studerer klimasystemets virkemåte. Hva klimaendringer betyr for folk, kan ikke forstås og analyseres ved å bruke klimamodeller, tekniske måleinstrumenter og GPS. Forskerne vet ikke så veldig mye ennå om hva klimaendringer betyr for mennesker, og hvilke endringer det får for menneskers og samfunns selvforståelser. Vi vet at klimaendringer får innvirkning på slike selvforståelser, men ikke på hvilke måter og hva som er reelle mekanismer for klimatilpasning. Global oppvarming er kanskje noe annet og mer enn et problem som må løses. Kanskje avhenger løsningen av hvordan vi forstår problemet. Kanskje er ikke problemet et problem, men en mulighet, og avhengig av en positiv innramming?

Mange tenker nok at klima er svært abstrakt og vanskelig å forstå. I min forskning har jeg vært interessert i å undersøke noe av det som jeg mener er viktig for å fremme klimatilpasning, nemlig kultur. Det hevdes at kultur er viktig i klimatilpasning (Adger et al. 2013, Adger 2007). Foreløpig har ikke myndighetene rundt om i verden tatt tilstrekkelig hensyn til de kulturelle aspektene ved klimaendringer. Kanskje er kultur en viktig nøkkel for å få fart på klimatilpasningen. Vi vet at det er viktig at store, politiske løsninger må være «koblet på» det som betyr noe for folk flest, der folk bor og for de stedene der folk bor (Adger et al. 2013). Politiske tiltak og beslutninger må ha legitimitet og må oppfattes som gode og fornuftige.

Klimaendringer er ikke noe vi kan «tro» på eller ikke, selv om vi ikke kan «se» endringene direkte, sånn på det jevne. Klimaendringene er reelle, enten vi erkjenner dem eller ikke. Her må vi som regel bare stole på forskerne som forteller oss at klimaendringene er reelle. De fleste av oss har ikke de kunnskaper eller ferdigheter i vitenskapelig metode som skal til for å bekrefte eller avkrefte klimaforskernes kunnskap. Vi må ha tillit til at når alle er enige i at dette er sann kunnskap, må vi forholde oss til det. For å hjelpe med å gjøre det abstrakte og reelle mer konkret vil jeg lage et begrepsskille. Selv om det er problematisk, vil jeg skille mellom objektive og subjektive klimaendringer. Objektive klimaendringer er endringer i klima som faktisk skjer, selv om vi mennesker ikke er bevisst disse, mens subjektive klimaendringer viser til erkjennelsen av at klimaendringer finner sted. Klimaendringene handler slik ikke bare om faktiske endringer i menneskers omgivelser, men også om forståelsen, fortolkningen, og de oppfatninger som finnes av klimaendringene.

Å koble klimaendringer med kultur handler slik om å forstå noe abstrakt og vanskelig som noe konkret, i det som er meningsfylt for folk. Det å være «koblet på» klimaendringer handler først og fremst om å forstå klimaendringer som en del av vårt hverdagsliv. Hva betyr klimaendringer for vanlige, daglige rutiner og gjøremål, som det å lage handleliste og velge hvor man skal reise i ferien, eller hvem man gifter seg med eller hva slags utdanning man velger? Hva betyr klimaendringer for hvor man velger å bo, hva slags bil man kjører eller om man er for eller imot jakt på ulv? Hva har klimatilpasning med å si ja eller nei til asylmottak på hjemstedet? Hva har klimatilpasning å gjøre med alt dette? Kanskje noe, kanskje lite, men kanskje også alt dette og mye annet også, dersom vi forestiller oss at klimaendringer er en del av menneskers hverdagsliv. Enten vi tenker over det eller ikke, blir klima slik en del av de økologiske sammenhengene hver av oss står i, som vi kan tydeliggjøre for oss selv og andre og være ansvarlige for.

Klimaendringene kan slik forstås som å noe som er dypt innvevd i eksisterende tanke- og handlemåter både i samfunnet og i vitenskapene. Klimatilpasning handler slik om kultur i bred forstand, hvor kultur er å forstå som meningsinnholdet i sosiale fellesskap, og det som gjør kommunikasjon mellom mennesker mulig. Vi må vite mer om hva som er de kulturelle og sosiale betingelser for klimatilpasning, hvor kultur er aspekter ved all menneskelig virksomhet, all sosial samhandling, både i arbeid, fritid, i samfunnet, organisasjoner og institusjoner. Klima blir slik kultur forstått som erfaringer, sosiale praksiser, hverdagsliv og livsverden, og av og til noe som ikke lar seg uttrykke språklig. Jeg mener at de virkelig viktige spørsmålene om hvem mennesket er, og hvor vi utvikler oss, ikke er mulig å skille fra våre relasjoner til omgivelsene, til steder og landskap (se også Abram 1996). Mennesker inngår i en sømløs vev av liv på jordkloden. Klimaet er en del av denne sømløse veven. Løsningene på klimaendringene er dypt forankret i våre bilder av oss selv og naturen, i livsstil og handlingsmønstre, i våre kulturelle verdier. Klimatilpasning er mulig uten å falle mot apati eller selvrettferdighet. Jeg tror det handler mye om å anerkjenne at mennesker er en del av en større sammenheng.

Her tenker jeg at det er viktig å lage et bedre språk og utvikle nye begreper, som passer for oss og som tar utgangspunkt i vår egen kultur og levemåte. Kanskje er «tilpasning» ikke et godt nok ord å bruke på norsk, fordi det er ikke noe i dette ordet som nødvendigvis knytter det til endringer i kultur. Derfor vil jeg bruke ordet klimaomstilling heller enn klimatilpasning, for å invitere til en bredere diskusjon til hvordan vi som enkeltmennesker og samfunnet som helhet skal forholde oss til klimaendringer. Og fordi omstilling er et begrep som mange vil ha et forhold til, spesielt i de områdene av Norge som denne boken handler om. Vi kan bruke begrepet klimaomstilling for å uttrykke behovet for en annen forståelse av menneskers plass i verden og for en klimaomstilling i samfunnet.

I en tid hvor kulturelle verdier er i endring, og hvor flerkultur og mangfold preger dagsorden, er det viktig å innse at folk flest ikke vil ha pådyttet hva som er riktige holdninger og korrekt forbruk fra mennesker som mener seg å ha funnet Svaret med stor S på hva vi skal gjøre med klimaendringene. Jeg vil legge vekt på å formidle menneskers mulighet til endring. Vi trenger kunnskap og politiske alternativer som kan bidra til nødvendige endringer i livsstil og kultur uten å ty til spådommene til mørkemenn og andre dommedagsprofeter. Dette handler om menneskesyn. Jeg foreslår at i stedet for å se kultur som begrensning, bør vi se på kultur som en ressurs og en nødvendig betingelse for å møte behovet for klimaomstilling. Kanskje er det slik at det i et ressursperspektiv er mer konstruktivt å forstå klimaomstilling og klimaendringer som en mulighet.

Vi har i dag nok kunnskap til å begrunne nødvendigheten av klimaomstilling i samfunnet, men tilstrekkelig klimaomstilling har foreløpig ikke funnet sted. Omstillingen har ikke kommet særlig langt i Norge når det gjelder tilpasning til klimaendringer. Klimaendringene gjør at vi må se på omstillingsproblematikken med nye øyne. Boken er ikke et bidrag til å forklare hvorfor tilpasninger ikke har kommet, men et forsøk på å utvikle redskaper – gjennom fokus på utdanning og læring og kulturelle endringer mer generelt – for klimaomstilling. I denne boken ses kultur som både problem og mulighet, med fortolkning og endring av kulturelle verdier og identiteter i fokus med hjemstedet som en integrerende ramme.

Folk som lever her i dag, må finne nye måter å forholde seg klimaendringer: Hvordan skal vi i Norge forstå vår industrielle nære fortid som en bidragsyter til de globale klimaendringene? Hva skal det bety for oss at noen steder blir negativt eksponert for klimaendringer? Hva skal vi begrunne livet vårt med, for å skape en bærekraftig framtid ikke bare økonomisk, sosialt og miljømessig, men også kulturelt? Hva skal vi leve for? Hva som vil skje med Rjukan og Notodden, og lokale muligheter for klimaomstilling, handler i stor grad om menneskesyn og valg av kulturelle verdier for samfunnsutviklingen (Birkeland 2008).

Kan vi lære noe om klimaomstilling av Rjukan og Notodden? Det kan vi gjøre ved å lære av disse stedenes geografi og historie. Dette er steder som har lang erfaring med omstilling og endring, som både problem og mulighet. Dette gjør kultur interessant både som hinder for handling og omstilling. Klimaomstilling er, akkurat som historie og kultur, fenomener som fortolkes lokalt og gis lokal betydning. Klimaomstilling er altså et kulturelt fenomen.

---

Innholdet i boken

De tre første kapitlene gjennomgår sentrale begreper som sted, landskap og kultur, med vekt på steder og landskap som arv fra fortida. Kapittel 2 drøfter stedsbegrepet i lys av globalisering, fordi alle steder i dag står i sammenheng med andre steder i verden gjennom globaliseringsprosessene. Sted forstås i utgangspunktet som tredelt: som bestemte lokaliteter, som menneskers helhetlige omgivelser og som et aspekt ved menneskers kultur og identitet. I kapitlet drøftes Doreen Masseys globale stedsbegrep med utgangspunkt i at vi trenger et stedsbegrep som favner både lokale og globale aspekter for tilpasning til klimaendringer. Jeg utvikler det globale stedsbegrepet slik at sted blir mer «levd» enn «tenkt», det vil si mer knyttet til det mennesker gjør på steder, enn hva mennesker tenker om steder. Sted er et begrep som knytter sammen her og der, det kjente og det fremmede, det universelle og det partikulære. Sted er et begrep som gjør det mulig å forstå menneskers liv og vilkår, utvikling og muligheter, i et helhetlig perspektiv. Dette gjør det til et spennende didaktisk utgangspunkt for undervisning og læring om bærekraftig utvikling. Dette skal jeg utdype i flere kapitler.

Mange som har skrevet om sted, har ikke vært veldig tydelige på hvilken rolle naturen har for hvordan steder utvikler seg. I kapittel 3 blir dette utforsket videre med utgangspunkt i at steder også kan forstås som landskap. Her stilles spørsmålet: Hvordan kan vi forstå steder som skapt av prosesser både i naturen og i samfunnet? Med utgangspunkt i at naturen alltid er sosial, presenteres en forståelse av landskap og sted som helhetlige naturkulturer, inspirert av teori om kulturblanding. Her forstås sted som naturkultur, og dette eksemplifiseres med en framstilling av de lange linjene og landskapsdannende prosessene i Tinn og Notodden, fra istida til vår tid. Denne framstillingen tar spesielt opp de endringene som fant sted i overgangen til industrisamfunnet med en helt ny form for naturkultur: industrilandskapet. Det industrilandskapet som er skapt, blir så drøftet i lys av Den europeiske landskapskonvensjonen med utgangspunkt i at landskapet er vår felles arv og utgangspunkt for vern, forvaltning og planlegging, med utdanning og læring som en viktig arena for iverksetting.

Med utgangspunkt i Landskapskonvensjonens begrep om landskap som alles landskap (hverdagslandskapet), undersøker kapittel 4 Rjukans industrilandskap i lys av et maktperspektiv på kultur. Her har jeg ønsket å vise hvordan stedsfortellinger skaper kulturelle mønstre og strukturer, som ordner betydninger av hva som er viktig, slik som forskjellen mellom natur og kultur.

Stedsfortellinger er en del av vår kulturarv, og jeg fokuserer på industrialismen som en hegemonisk ideologi som har virket i stedsfortellingene om Rjukan. Ideologien har virket legitimerende på en bestemt måte å ordne forholdet mellom natur og kultur på i det moderne, industrialiserte Norge. Fortellingen om Rjukans utvikling begynner som et eventyr, et industrieventyr og et sted med framtid, men går så over til å bli en undergangsfortelling, med et sted som ikke lenger har noen framtid. Kapitlet avsluttes med noen refleksjoner rundt mulighetene for å skrive fortellingen om Rjukans framtid på nye måter.

Nye fortellinger skapes hver dag i Tinn og Notodden. Kapittel 5–9 drøfter ulike aspekter av denne tematikken med utgangspunkt i erfaringer fra Tinnsjøprosjektet i Tinn og videre forskning på Notodden. Kapittel 5 fokuserer på den betydning sted har for det å bli menneske, hvordan mennesker (barn og unge) skaper steder, og de konsekvensene dette har for undervisning og læring. I kapittel 5 er det betydningen av sted for sosialisering og dannelse som står i sentrum. Jeg poengterer at sted i kulturell forstand er todelt. Sted er både en betingelse for menneskelig dannelse og læring og samtidig et mål for læring. Her er stedspedagogikk relevant, med stedbasert og stedsorientert læring som undervisningsmetoder. Her ses sted som både mål og middel for opplæringen, som flytter fokus fra tekster til steder. Dette gir både barn og voksne en mulighet til å se sine egne ressurser og kunnskaper som gyldige og relevante. Verdien ligger i at læringen blir forankret i lokalsamfunnet på en måte som gjør at elevene kan se relevansen av det de lærer, og derfor kan bli mer motivert for læring og utvikling. Gjennom arbeid med lokalt læringsstoff blir både elever og lærere invitert til en større samtale om hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hvor vi går, gjennom de fortellinger vi gjør om sted. Dette gir en mulighet til å endre de fortellingene vi forteller om et sted, og bli mer bevisst på at hver enkelt av oss er både deltaker og aktør i stedsutvikling.

Kapittel 6 tar for seg hvilke konsekvenser ideene i forrige kapittel får for utforming av lærerrollen. Noen av disse konsekvensene er behovene for økt kulturforståelse og kompetanse i å analysere lokale prosesser. Læreres egne refleksjoner rundt arbeid med stedbasert læring i Tinn kommune er utgangspunkt for drøfting av slike kompetanser. Her har jeg også hentet nye perspektiver på kulturplanlegging og kulturarbeiderrollen for forståelser av en utvidet lærerrolle. Kapittel 7–9 dokumenterer og analyserer konkrete undervisningsopplegg som ble prøvd ut i Tinn og Notodden. I kapittel 7 blir et konkret samarbeid om et undervisningsopplegg mellom Atrå barneskole og et lokalt historielag utgangspunkt for drøfting av vurdering av læring når hjemstedet er pensum. Kapittel 8 og 9 tar utgangspunkt i erfaringer fra forskning sammen med en lærer og hans klasse ved Notodden ungdomsskole. Kapittel 8 har utdanning for bærekratig utvikling i fokus, og jeg drøfter kritisk her den avgrensningen handlingsplanen for utdanning for bærekraftig utvikling har fått i Norge. Jeg spør hvilke spesifikke kunnskaper, kompetanser og ferdigheter for bærekraftig utvikling kan bestå av dersom det er kunnskap om steder (helhetlige naturkulturer) som er målet. Kapittel 9 tar denne problematikken videre med utgangspunkt i et behov for å utvikle mer elevaktive og utforskende arbeidsmåter i samfunnsfag innen rammen av utdanning for bærekraftig utvikling. Her er utgangspunktet at barn og unge har rett til medvirkning i planlegging og demokratisk deltakelse i samfunn. Bærekraftighet står i sentrum for en demokratiopplæring som også ivaretar hensynet til steder, som menneskers nære livsmiljø.

Kapittel 10 oppsummerer bokens innhold, med fokus på forståelsen av kultur som en fjerde bærebjelke i bærekraftsforståelsen og kultur som selve grunnlaget og betingelsen for å realisere målene om en bærekraftig utvikling og dermed klimaomstilling. Sosial læring står i sentrum for dette arbeidet, som vi kan forstå som lokalsamfunns kulturelle hjørnesteiner. Kulturell bærekraft er slik et normativt begrep og et etisk ideal, noe å etterstrebe som et pågående prosjekt, ikke noe man endelig kan nå. Det er et begrep som kan hjelpe oss til å leve godt med våre omgivelser på en slik måte at både vi og alle de andre som lever andre steder, kan opprettholde livet og utvikle oss på gode måter.

NY BOK: Kulturelle hjørnesteiner

Denne boken presenterer nye teoretiske og didaktiske perspektiver på klimaomstilling. Jeg viser at god klimaomstilling starter hjemme, der folk bor, i skoler og i barnehager og gjennom utvikling av kultur, kunnskap og læring. 

Boken bygger på min egen forskning fra 2005 i og med skoler og barnehager i Tinn og Notodden kommuner, kommuner med ensidige industristeder som har lang erfaring med krevende omstillingsprosesser. Forskningsresultatene kommer fra postdok-prosjektet i Tinn (med bl a "Tinnsjøprosjektet") da jeg var tilknyttet Institutt for geografi ved UiB (2005-2009) og Notodden-prosjektet "Stedspedagogikk og læringslandskap" ved Høgskolen i Telemark (2010-2013). 

Jeg viser hvordan vi kan lære mer om klimaomstilling gjennom å forstå mer av disse stedenes utvikling. Her undersøker jeg hvilken betydning sted har for dannelse og sosialisering, og viser gjennom konkrete undervisningsopplegg hvordan sted kan brukes som en integrerende ramme for undervisning og læring. Dette er spesielt relevant når man ønsker å bruke samfunnsfaget til undervisning for bærekraftig utvikling med mer elevaktive og utforskende arbeidsmåter. Boken er skrevet for kultur- og samfunnsforskere og er i tillegg relevant for undervisning i samfunnsfag i lærerutdanningene, i skolen og for alle med interesse for stedsutvikling. 

Innhold: 

Kapittel 1 Innledning

Omstilling av ensidige industristeder

Globale klimaendringer: fra tilpasning til omstilling

Et kulturelt perspektiv på klimaomstilling

Forskningen som boken bygger på

Innholdet i boka

Kapittel 2 Stedsbegrepet

Hva er et sted?

Tidlige teorier om sted

Stedsteorier med sosialt og kulturelt fortegn

Et globalt stedsbegrep?

Geometriseringen av livsverden

Sted og global oppvarming

Kapittel 3 Sted som landskap

Natur- og kulturlandskap

Landskap som natur- og kulturblanding

Lange linjer i landskapet

Fra før-moderne til moderne landskap

Et temmet landskap

Landskapet som arv

Kapittel 4 Et ensidig industristed blir til

Rjukan og det norske industrieventyret

Industrialismens betydning i moderne samfunn

Fra "Et moderne eventyr" til "Rjukansituasjonen"

Om å skrive industristeders historie

Når går det hull på myten?

Om å skrive nye fortellinger om sted

Kapittel 5 Barn, sted og dannelse

Sted som betingelse for væren

Fortellingen om Mosestua

Det geografiske selvet i utvikling: verken subjekt eller objekt

Sted i utviklingsteori

Barns steder vs steder for barn

Barns geografier som utgangspunkt for læring

Stedspedagogikk og stedbasert læring

Hvordan arbeide med stedbasert læring?

Kapittel 6 Læreren som lokal kulturarbeider

Innledning

Organisering av Tinnsjøprosjektet

«…For skolen har jo vært litt lukket»

"...Det var ikke alle voksne som visste hva alle veiene het..."

Læreren som lærer og lærende

Utvidelse av lærerrollen

Læreren som lokal kulturarbeider

Å være lærer akkurat der man er

Kapittel 7 Vurdering i stedsorientert læring

Hjemstedet som pensum

Lokalhistorie som tverrfaglig tema ved Atrå barneskole

Sigurdsrud: Byen som ikke ble glemt

Læringsutbytte og annet utbytte

Resultater for Sigurdsrud og for lærerne

Vurdering av læring når hjemstedet er pensum

Kapittel 8   Bærekraft som læringsmål i samfunnsfag

Innledning

Forskningssamarbeid med Notodden ungdomsskole

Notodden som tema for undervisning for bærekraftig utvikling

8. klasseprosjekt: Industriell kulturarv

Hva vet elevene om bærekraftig utvikling?

Forståelser av utdanning for bærekraftig utvikling

Bærekraft som læringsutbytte

Kapittel 9 Stedsorienterte og elevaktive arbeidsmåter

Innledning

9. klasseprosjekt: Sånn er det nå

Utforskende arbeidsmåter

Hvordan erfarer elevene elevaktive og utforskende arbeidsmetoder?

Barn og unges rett til gode steder og landskap

Demokratiforståelse, medborgerskap og handlingskompetanse

Samfunnsfag som vitenskapssfag og dannelsesfag

Kapittel 10: Kulturelle hjørnesteiner

Hva denne boken har handlet om.

Hva kan vi lære av Rjukan og Notodden for framtida?

Kulturell bærekraft

Bærekraftige tenkemåter og holdninger

Boka kan bestilles på: 

Kulturelle hjørnesteiner hos Cappelen Damm

ISBN: 978-82-02-42616-3

Omfang: 246 sider

På vei mot et bærekraftig Telemark?

Forkortet og omarbeidet kronikk som stod på trykk i Telen, Varden og Telemarksavisa august 2010.

Regionale utviklingsstrategier for Telemark

Telemark fylkeskommune har utarbeidet en planstrategi for fylket, Bærekraftige Telemark, som tar utgangspunkt i at de globale klimautfordringene setter nye premisser for samfunnsutviklingen. Retningen blir justert fra ensidig fokus på vekstkraft til bærekraft, hvor samfunnssikkerhet og tilpasning til klimaendringer blir viktig. Fylkestinget i Telemark har vedtatt en FoU-strategi for Telemark som tar utgangspunkt i de utfordringer fylket står overfor. Stikkordet er bærekraftig utvikling, en utvikling som møter behovene i vår generasjon uten å redusere framtidige generasjoners behov for det samme. Dette overordnete fokus på bærekraftig utvikling har både sosiale, økonomiske og miljømessige aspekter. Det er gledelig at det ikke er vekstkraft, men bærekraft, som er stikkordet for fylkets FoU-strategi. Kunnskap og nyskaping er to stikkord som blir vesentlige for å realisere en bærekraftig utvikling.

Mange i dag framstiller bærekraftig utvikling som et uklart prosjekt, mest egnet til å begrunne fortsatt økonomisk vekst. Det er heller ingen enighet om hvordan man skal realisere bærekraftsmålet. Jeg forstår bærekraft ikke som en bestemt og på forhånd definert forståelse av en ønsket tilstand, men som et pågående prosjekt, en vedvarende endringsprosess som innebærer autentisk, positiv og sunn selvutvikling mht sosiale forhold, økonomi, miljø og kultur. I dagens kunnskapssamfunn er kunnskap blitt den viktigste ressursen og drivkraften for innovasjon, og læring den viktigste prosessen for utvikling. Utvikling handler her om å legge til rette for betingelser og institusjoner som støtter opp under menneskers, samfunns og steders muligheter, potensial og kapasiteter. En bærekraftig utvikling er direkte knyttet til kunnskap og læring. Som mennesker og samfunn må vi lære oss veien til en bærekraftig utvikling. Dette betyr at vi må legge til rette for å utvikle de kunnskaper, ferdigheter og kompetanse som gjør det mulig å realisere bærekraftsmålene. Strategiene som er valgt forutsetter at det legges til rette for læringsprosesser og kunnskapsutvikling i hele fylket, fra barnehager til sykehjem, teknologibedrifter til reiselivsforetak, i bygder som i byer. Det som er det store spørsmålet, er imidlertid om vi har de riktige redskapene for å realisere strategien.

Hvilke typer kunnskap trengs?

Kunnskap gjennomsyrer alle deler av samfunnet, og er en ressurs for utvikling. Med et økende fokus i dag på utdanningens rolle for kreativitet, innovasjon og ny økonomisk vekst, er det en fare for at man glemmer å spørre hvilke typer kunnskap, ferdigheter og kompetanser som er nødvendige for å møte framtidas utfordringer i fylket. Det nye fokuset på kunnskap er knyttet til synet på kunnskap og skolesystemets rolle for å øke landets konkurranseevne i en stadig mer konkurransepreget, global økonomi. Utfordringen er, imidlertid, ikke å sikre ubegrenset økonomisk vekst, men å sørge for helse og livskvalitet for alle og bærekraftige former for produksjon og forbruk. Å møte disse utfordringene på gode måter er et arbeid som starter hjemme, i familien, der hvor man bor, og der skoler og barnehager er avgjørende. Dette blir ikke minst understreket i UNESCOs utdanningstiår for bærekraftig utvikling (2005–2014). Målet for utdanningstiåret er å integrere prinsipper, verdier og praksiser for bærekraftig utvikling inn i alle områder av utdanning og opplæring. I Norge har vi en handlingsplan for Utdanning for bærekraftig utdanning, men den er først og fremst fokusert på å støtte opp under naturfagene, og lite er gjort for å endre utdanningen i retning av bærekraftighet. 

Når politikere og regionalforskere, og planleggere, skriver om kunnskapens rolle for regional innovasjon, er det i hovedsak økonomisk verdiskapning og samarbeid med næringslivet som står i fokus. Det er et påfallende gap mellom det språket regionalforskere og politikere bruker og det språk utdanningsforskere bruker for å beskrive læringens betydning i samfunnet. Det kan virke som om man lever i ulike virkeligheter. Utdanningsforskere har tradisjonelt vært mest opptatt av den læringen som foregår i klasserommet, relativt isolert fra den kontekst og den sammenheng skolen står i. Regionalforskere på den andre siden er gjerne opptatt av makrostørrelser som befolkningsutvikling, økonomisk vekst og innovasjon i privat sektor og i industrien spesielt, og snakker seg varme om lærende regioner og lærende organisasjoner. Veldig få snakker om den læringen som foregår alltid, den uformelle læringen og samhandlingen som foregår overalt, til enhver tid, mellom mennesker.

Kulturelle hjørnesteiner 

Bærebjelken i kunnskapsøkonomien er kunnskap, læring og utdanning fra barnehage til voksenopplæring, både formell og uformell, ikke bare den delen som er produktiv i økonomisk forstand. I planstrategien for fylket (Bærekraftige Telemark) forstås kunnskap som samfunnets bærebjelke, framstilt som ”den kunnskapsmessige verdikjeden fra barnehage til universitet”, og her gjenspeiles et teknisk-instrumentelt kunnskapssyn, som reduserer kunnskapsutvikling til informasjon. Dette bør utfordres og erstattes av et helt annet og videre kunnskaps- og læringssyn, og man bør bruke helt andre metaforer, som gjenspeiler verdier hvor kunnskap og utvikling er mål i seg selv knyttet til menneskesyn, kulturell utvikling og dannelse.

Kunnskap og læring må ha andre formål enn kun å være rettet mot å bidra til økonomisk vekst og andre samfunnsmessige målsettinger. I tillegg til at kunnskap og læring er arbeids- og yrkesforberedende og en investering i framtida, må jo kunnskap og læring møte det enkelte menneskes behov. Kunnskap og læring handler om forvaltning av en arv, kultur, og overføring av kunnskaper av ulike slag fra en generasjon til den neste. Kunnskap og læring er i seg selv politisk, og kan bidra til å endre samfunnet. Målet med læring er å skape demokratiske deltakere i samfunnet. Det er dette som er våre felles, kulturelle hjørnesteiner for en bærekraftig framtid, forankret i verdier som mangfold, inkludering, solidaritet og demokratisk deltakelse.

Miljøbevegelsens menneskesyn

Dagbladet, Tirsdag 23.10.2007, 11:29, oppdatert 11:57

Erling Fossen retter fokus på det totalitære økosamfunnet. Mange miljøvernere blir lett oppfattet som selvrettferdige. Innenfor deler av miljøbevegelsen har det historisk sett vært tendenser til totalitær tenkning. Dette er rester etter det tjuende århundres mer destruktive sider.

I dag vil ikke folk flest ha pådyttet riktige holdninger og korrekt forbruk fra mennesker som mener seg å ha funnet de riktige svarene om miljø og klima.

Fossen har rett i deler av miljøbevegelsen bidrar til å skape manglende selvtillit på vegne av mennesket. Det som mangler, er en diskurs om nødvendige endringer i livsstil og kultur uten å ty til spådommene til mørkemenn og andre dommedagsprofetier. Dette handler om menneskesyn.

Selvrettferdighet er en typisk reaksjon på miljøkrisen. En annen typisk reaksjon er apati.

Det er ikke vanskelig å se disse reaksjonene uttrykt i offentligheten. Politikerne faller mot apati og er redde for å irritere selvgode og velfødde nordmenn. Vi liker vår velstand og det gode liv. Vi fortsetter å booke flybilletter som før, avisene er fulle av reklame for all verdens produkter som vi godt kunne klare oss uten, og vi kjøper varer i butikken uten å tenke over hvor og hvordan produktet har havnet der, uten å tenke på hvor restene havner. Det er ingen sammenheng mellom det vi vet er riktig, og det som skjer rundt oss. Hvorfor forandre på noe som helst? Hvilken forskjell gjør lille meg? Bak både apati og selvrettferdighet ligger relativt negative menneskesyn: mennesker er egentlig ute av stand til å ta ansvar uten å ha mørkemenn hengende over seg, eller forandre seg uten økonomiske virkemidler.

Jeg tror dette menneskesynet skjuler et grunnleggende ubehag knyttet til det moderne livets grådighet og overforbruk, og fortrengt sorg og smerte over å se at naturen forringes, ødelegges og utbyttes.

Hvordan skal vi tenke og hva skal vi gjøre? Menneskers forhold til naturen er et psykologisk spørsmål, i tillegg til mye annet. Miljøkrisen har også psykologiske årsaker og virkninger. Er de psykologiske modeller vi har av mennesket, av personlighet og psykologiske prosesser gyldige for å møte miljøkrisen?

Harold Searles var forut for sin tid og skrev allerede i 1960 at naturen blir sett som irrelevant for menneskers personlighet og for psykiske lidelser, som om menneskelivet leves i et vakuum, og som om mennesket var alene i universet.

Jeg mener at de virkelig viktige spørsmålene om hvem mennesket er, hvordan vi blir til, hvorfor vi lider og hvordan vi blir helbredet, ikke er mulig å skille fra våre relasjoner til omgivelsene. Kildene til, og løsningene på, miljø- og klimaproblemer er dypt forankret i våre bilder av oss selv og naturen, i livsstil og handlingsmønstre.

Mennesker er nært knyttet til omgivelsene i kraft av å være en del av disse, men i moderne samfunn er det en mangel på forståelse av slike sammenhenger. Vi bør skrive om våre teorier om menneskers sosialisering, utvikling og individuering. De modeller av mennesker vi har i dag bygger på et vitenskapelig skille mellom subjektive og objektive virkeligheter. Et skille mellom menneskelige ”subjekter” og naturlige ”objekter” gjør det mulig å holde fast på oppfatningen av natur som noe som kan nytes, brukes, forbrukes og manipuleres. Men mennesker blir mennesker i både menneskelige og mer-enn-menneskelige relasjoner og prosesser. Vår menneskelige eksistens er forankret i omgivelsene, det vil si i natur, sted og kropp. Dette er de materielle betingelsene for liv.

Det er mulig å bygge bro mellom miljøkrisen og hverdagsliv uten å falle mot apati eller selvrettferdighet. Jeg tror det handler mye om å anerkjenne at mennesker er en del av en større og naturgitt sammenheng. Å anerkjenne dette større fellesskapet kan endre våre forståelser av helse og velferd både for mennesker og miljø.

Helse er ikke bare noe som angår mennesker og samfunn. Helse og velferd stopper ikke ved kroppen og det sosiale livet, men strekker seg ut mot natur og miljø. Menneskelig helse har sammenheng med hvor godt mennesker forstår sitt forhold til naturen og sin rolle i forhold til biologiske og andre livsprosesser.

Naturens helse har sammenheng med hvor godt mennesker og samfunn er i stand til å endre sine handlemåter, livsstiler og politikk i forhold til miljøet – altså hvor godt samfunn er i stand til å forbedre den økologiske bærekraften.

Subjectivity and the more-than-human world

Geography has developed into a lively plurality of discourses that speak to a wide variety of social and environmental contexts. Geographers researches diverse topics from regional development to climate changes and pressing social problems. Recent development in geography shows a concern for materiality and hybridity (see Whatmore 2006, Massey 2005). This does not only concern possibilities for integrating physical and human geography but a particular interest in the particular and complex life processes that is found in nature, places, and bodies, in the livingness of the world, the “earthlife nexus” (Whatmore 2006). As Sarah Whatmore argues (2006:601): “The vital connections between the geo (earth) and the bio (life)” are “amongst the most enduring of geographical concerns”. She explains some ways to approach the more-than-human world in geography: 1) the re-animation of matter, 2) the joint co-fabrication of the world by both human and more-than-human “socio-material assemblages”, and 3) the dislocation of subjectivity from “the soul”, or “inside” a human person, to the world, to the “outside”.

These are areas of interest that are very promising. I am interested in understanding the role of subjectivity in human constructions of the matter of nature but I am also interested in the subjectivity of the matter of nature itself. Another way to put it is to ask what happens if we consider subjectivity to be connected to the world, not separate from the world, and which we want to know scientifically, as Evelyn Fox Keller argued many years ago (Keller 1984) through world-openness and dynamic objectivity. These concepts express a relational understanding of subjectivity and objectivity.

What remains problematic is the status of subjectivity in relation to knowing and in relation to “objectivity”. Who is the knowing subject, and who is granted such status, by whom and how? If the more-than-human world (originally a term coined by the American philosopher David Abram, 1996) is granted subjectivity, how can we know this more-than-human world’s “knowing” and presence? On this blog, I have started to explore this presence with reference to concept of place and place-making-processes. 

Documenting places as they really are

Belonging and sense of place, or the lack of it, is expressed in place-conscious art. Per Berntsen is one of Norway’s most respected practitioners of fine art photography and has an extraordinary eye for revealing the nature of culture in modern place-making.

Early in his career, Berntsen worked with landscape photography in the romantic tradition, influenced by American photographers like Edward Weston and Ansel Adams. After 1985, landscape photography had become routine and quite boring. Then he discovered New Topographics, which is a tradition and movement in photographic art named after the 1975 exhibition New Topographics: Photographs of a Man-Altered Landscape in New York. Berntsens first work inspired by New Topographics was a project in 1987 together with three other photographers called Norsk Landskap, 1987 based upon a journey through Norway, actually covering most of Norway within three weeks in June that year. The result of the project was exhibited at Henie Onstad Art Centre at Høvikodden outside of Oslo. The photos are now at Preus Museum in Horten.

Topography is a word from geography and refers to the detailed and accurate description of a place, city, town, district, state, parish, or tract of land. As a tradition of photography, it adopts an objective approach to reality by viewing photography as a tool for creating catalogues and documents of reality; the man-made landscape or the human and social constructions and alterations of landscape. This tradition of photography avoids subjective themes of beauty and emotion and the traditional subject matter of landscape photography. The core of the subject matter is to reveal the tension between nature´s nature, as it is created through nature’s own agency and intent, and culture’s nature, as it is expressed through modernist architecture and industrial place planning. By doing this, this art also question the view of nature in modern societies. This quote by Nicholas Nixon from the New Topographics group sums up Berntsen´s project:

“The world is infinitely more interesting than any of my opinions concerning it”.

Berntsen´s website can be found at http://www.perberntsen.com/

New European research network: COST Action IS1007 Investigating Cultural Sustainability

The action will focus on the role of culture as a fundamental issue, even a precondition to be met on the path towards Sustainable Development (SD). In order to better define understanding of culture within the general frames of sustainability, the Action will conceptualise and mobilize the cultural dimension of sustainable development, examine and compare best policy practices and investigate frameworks and indicators for cultural sustainability assessments. The ultimate goal of this COST Action is to increase understanding of and determine the role of culture in Sustainable Development (SD) based on multidisciplinary principles. The work will be carried out 1) by investigating and operationalising the concept of culture in the context of SD through multidisciplinary approaches and analyses; 2) by examining the best practices for bringing culture into policy and practical domains, and 3) by developing means and indicators for assessing the impacts of culture on SD. The results of the Actions will be exploited by the scientific community, policy makers, administrative personnel and practitioners working with sustainability and culture from the EU to the local level. More information:

http://www.cost.esf.org/domains_actions/isch/Actions/is1007

Place and Pedagogy

If there is one single research topic that has evolved from my work the last five years, it is the pedagogical aspects of place. This insight has come gradually. It concerns much more than what goes on inside schools. All cultural institutions are pedagogical institutions. By using place as an analytical and integrated frame it is possible to identify and facilitate good learning processes.

Why is this important? One way to talk about the valuation of community in society is to talk about place. Place is also a concept that can be used to transform our people-centred notions of community to include the more-than-human parts of community, to stress that community is created through social and eco-social relations. We live in a multicultural world where globalized, horizontal relationships and bonds between people, goods, things, images are valued more than the verticality of inhabiting place, by living in, of, and for place. I regard place as a profound, pedagogical phenomenon.

Ecology and psychology

Ecopsychology brings psychological principles and practices to research on landscape and wellbeing. According to Jungian analyst Mary-Jayne Rust (2004), ecopsychology is a movement that has emerged in the last two decades, attempting to connect psychological and ecological worlds in order to speak about the psychological roots and impact of the current environmental crisis. Rust shows that psychology has entirely been concerned with human relationships “not acknowledging the part that the other-than-human world may play in our lives” (Rust 2002). Ecopsychology argues that not knowing the relationship to the more-than-human world, and acting as if being set apart from this world, has disastrous consequences that are not only ecological, social and economical, but psychological. Most of its practitioners and theorists are based in the USA, and are rooted in humanistic psychology (Searles 1960), and so far research in ecopsychology has come very short, since most work so far is either directed towards its therapeutic relevance OR consisting of theoretical works with little empirical evidence.

Why is ecopsychology important? National health policies in the western world express that the population shall be granted good quality of life and have access to positive environmental qualities. Is it possible to have good quality of life if our environments are poor? From an ecopsychological view, questions of health and wellbeing does not stop with the body’s limit, but extends to the material and immaterial wellbeing of both humans and more-than-human lifemodes. Relationships between humans, society and nature are difficult to understand and study, due partly to the disciplinary division between the natural and the social sciences and differences in theory and method. The emerging discourse ecopsychology, which represents an integration between ecology and psychology, and the new interest for transdisciplinary research practice, for example with a reconceptualization of place, is both important and promising in this respect.

Posthumanism and the nature-nurture debate

”A new pedagogy – and therapy - of time and place is beginning to take shape” (Birkeland 2005: 59). This new pedagogy of place is concrete and subjective, with an origin, a history and geography of lived life. It is a new pedagogy for human beings for resituating our selves (”nurture”) in ecological terms and the non-human (”nature”) in ethical terms. It means to stop treating the nature-nurture debate as an either-or question and instead ask how human beings are becoming alongside many other species and life-modes.

Is it too much for hope for? Well, it depends on whether we avoid a gynocentric view of society, or an uterine social space, which Henri Lefebre (1991) calls it, and how the transition from modernity´s abstract space to a utopian, differential space develops. There is a potential connected to a restoration of meaning in space and the feminine principle that started with the women´s movement some decades ago. A reawakening of the female principle seems, however, today to take the form of a symbolic revenge that only reverses the problem, by creating just another form of repression. Sadly, what I see is that it is possible for women to harass men publicly and still be judged politically correct. (It is impossible for men to do the same against women without being blamed sexists and male chauvinist pigs). And, it is politically correct to insist on the social construction of gender. (It is a corresponding taboo to talk about the natural becoming of sexed bodies). Yes, I am referring to the nature-nuture debate in Norway this winter, and the enigmatic absence of wise woman talk. Please, where are the posthumanists and the ecohumanists among feminists and social scientists in Norway? Read Donna Haraway´s book "When Species Meet" and let us have a more constructive debate.

Writing chora

The ideas that I present here take outset in my book "Making Place, Making Self", where the concept of place is rewritten in non-dualist and non-androcentric ways (Birkeland 2005). By working with biographical interviews with individual holiday makers to the Northern parts of Norway, and the North Cape, I have sought understandings of the meaning of place and how place is created in both external and internal worlds of individual human beings. Such understandings can work as a foundation for developing sustainable concepts of subjectivity and self, and for forming sustainable relationships to place and to nature for humans.

When I use the word sustainable here, I am treating it in a very loose sense. I am not using it in an instrumental sense of the word but evoking a flow of maternal thinking – thinking about things and people in a way where everything is related to everything and that everything affects everything. Re-inscribing place with new meaning needs place-writing. This is what geographers do, place-writing - chorography. But instead of relating to – and writing - place and nature through treating place and nature as object, I suggest we relate to – and write – place and nature as subject, treating place and nature as a she, as fore-mother, and affirm the dependency to her as the seat for our becoming. This project is not chorography, but choragraphy, writing chora.